Puls 15.07.10




Tips noen om denne saken


Les også

Et helt middelmådig Waterboys (17.06.07)

Universelt Waterboys (10.11.03)

På det jevne fra Waterboys (01.12.00)

The Waterboys: A Rock In The Weary Land (02.10.00)

Waterboys på Norgesturné (15.04.00)

Lottomillionæren: Oppskrytt komedie (08.07.99)

D'Sound i "S.O.S." (14.06.99)



Kalender



Mike Scott: -Takk, Norge!

Denne uken spiller Mike Scott og hans Waterboys på Rootsfestivalen i Brønnøysund. Sjefen sjøl har allerede en rekke gode minner fra bandets mange norgesbesøk.

- Jeg har flere gode minner fra Norge enn jeg kan ramse opp her og nå, forteller Mike Scott til Puls. - Noen av de beste er: jams på scenen med Vidar Vang og Askil Holm, fotballkamp mot arrangørene etter en konsert på Rockefeller, publikum i Florø som sang ”we hate Jerry Springer” etter jeg tilegnet ”Dumbing Down The World” til ham, besøk ved den russiske grensen når vi spilte festival i Tana – og ikke minst: fantastiske konserter og publikum!

The Waterboys nærmer seg tretti år i bransjen og bandets eneste faste medlem har rukket å passere femti. Mike Scott sier til Puls at han la planer om en musikkarriere allerede før tenårene.

- Jeg drømte om å spille i band fra jeg var 12. Jeg hadde ambisjoner om å lage musikk som skulle fenge både meg selv og publikum. Og jeg ville ha et eventyr der livet mitt konstant var i forandring, forteller skotten.

Eventyret startet for alvor på begynnelsen av åttitallet. Etter å ha spilt i en rekke forskjellige band, fikk Mike Scott med seg saksofonist Anthony Thistlethwaite og trommis Kevin Wilkinson og dannet The Waterboys. Gruppa ga ut sin selvtitulerte debut sommeren 1983, et album som bestod hovedsakelig av innspillinger Scott hadde gjort på egen hånd. Lydbildet han hadde eksperimentert seg frem til skulle bli klassisk Waterboys. I en tid da mange artister og produsenter gikk seg fullstendig vill i moderne teknologi, klarte nemlig Waterboys å skape en helt egen sound. En sound som etter hvert ble kjent som ”The Big Music”, oppkalt etter et spor på bandets andre album.

This Is The Seas tittelspor fra Old Grey's Whistle Test:

- Lydbildet var påvirket av alt som influerte meg som tenåring, forteller Mike Scott. - Patti Smith, The Velvets, Van Morrison, punk og Bruce Springsteen. Dessuten gjorde jeg en viktig oppdagelse i studio. Jeg fant ut at dersom jeg spilte to rytmegitarer, la én mot hver høyttaler, og spilte piano på mitt særegne vis, hadde jeg en vegg av lyd. Den oppdagelsen gjorde jeg på låta December, og det ble gjentatt i forskjellige varianter på utallige Waterboys-låter.

Etter to kritikerroste album kulminerte det hele med mektige This Is The Sea i 1985. Albumet er å finne på de fleste lister der diverse forståsegpåere ramser opp 80-tallets beste skiver. Plata inneholder klassikere som ”The Whole Of The Moon”, ”Don’t Bang The Drum” og ”The Pan Within”. På sistnevnte spor dukket det dessuten opp en gjestemusiker som skulle få stor innflytelse på bandets videre utvikling: fiolinist Steve Wickham.

I tillegg til bandets fyldige lydbilde, vakte også Scotts innsiktsfulle tekster oppsikt. Han skrev om alt fra alvorlige politiske problemstillinger til kjærlighet og ”spiritualitet” – eller ”en genuin utforskning av mitt eget sinn”, slik Mike Scott selv definerer det.

This Is The Sea solgte bra, men Scotts motvilje mot miming gjorde at bandet nektet å fremføre ”Whole Of The Moon”BBCs ”Top of the Pops”, noe som trolig satte en effektiv stopper for mulighetene til å få en stor hit. Albumet ble likevel en brukbar kommersiell suksess, uten at bandet var interessert i å gjøre en hvilepute av akkurat det. I stedet for å tråkke videre langs kjent og trygt terreng etter gjennombruddet, gikk The Waterboys i en helt ny retning. Fiolinist Wickham fikk en vesentlig rolle, og resultatet ble det adskillig mer irsk-inspirerte albumet Fisherman’s Blues i 1988. Mike Scott slår fast overfor Puls at det kommersielle aspektet aldri var drivkraften bak valgene han tok med Waterboys.

The Whole Of The Moon er kanskje Waterboys' største hit:

- Det viktigste for meg var alltid å stole på musikken. For å forbli kreativ må jeg følge etter dit musikken tar meg. Når jeg klarer å følge den regelen, går det som oftest bra.

80-tallet var utvilsomt Waterboys’ gylne tiår. Etter Room To Roam i 1990 forlot Steve Wickham bandet og Mike Scott prøvde seg i en mer rocka utgave med albumet Dream Harder. Utover 90-tallet gjorde Scott to soloalbum, som ble godt mottatt av fansen, men som aldri solgte særlig bra. I 2000 hentet han tilbake Waterboys-navnet og ga ut A Rock In The Weary Land. Året etter var Steve Wickham tilbake, og hans tilstedeværelse er tydelig på bandets seneste utgivelser Universal Hall og Book of Lightning.

Den siste tiden har Mike Scott jobbet med forestillingen "An Appointment With Mr. Yeats”, som består av Scotts musikk satt til dikt av W.B. Yeats. Den irske poeten har alltid vært en av Scotts viktigste inspirasjonskilder.

- Først og fremst elsker jeg det sjelfulle i diktene hans. Og jeg kjenner meg igjen i temaene han skriver om; Irland, det mytiske, kjærlighet, politikk og mystikk. Jeg liker å sette musikk til diktene hans fordi de har en rytme og en flyt som passer veldig godt i en musikalsk kontekst, forteller Scott.

Han sier at musikken til Yeats-diktene er det aller beste han har gjort, men innrømmer at det er vanskelig å peke ut høydepunkter i en karriere som stadig har utforsket nye musikalske retninger.

- Jeg har naturligvis mine favorittlåter, men de forandrer seg fra år til år. This Is The Sea og A Rock In The Weary Land er nok de mest komplette Waterboys-platene, mens Fisherman’s Blues trolig er den som appellerer mest til et bredt publikum, slår Waterboys-sjefen fast og legger til at det å spille live er det som trigger ham aller mest.

-Publikum er et viktig element for å oppnå de magiske øyeblikkene, avslutter Scott, som håper å gi Brønnøysund en helt spesiell konsertopplevelse


Jan Frantzen





submit to reddit







Siste saker

Fremmed Rase: «Det e’ så varmt inn hær!»

Løkki: Hva norsk musikk trenger akkurat nå.

Christer Torjussen: Norges svar på Louis CK

Wallmans Oslo: Rockin'

Kris Kristofferson: "More country for old men"

Singin’ in the Rain: Vanntett underholdning!