Puls 12.04.10




Tips noen om denne saken


Les også

Metallicas maktdemonstrasjon (14.04.10)

Bildespesial: Metallica i Spektrum 30.07.09 (03.08.09)

Metallica: Lever ustøtt i nuet (18.06.09)

Metallica til Bergen (01.02.08)

Metallica i kanonform (11.07.07)

Metallica til Oslo i juli (21.02.07)

Metallica til Oslo i sommer? (09.02.07)

Ny Metallica-dvd i desember (13.11.06)

Axxis: Paradise In Flames (24.05.06)

Dave Mustaine med verbal skittkasting mot Metallica (23.09.04)

Metallica selger grovt (30.12.03)

Andre singel fra 'St.Anger' 15. september (20.08.03)

Metallica : St. Anger (15.06.03)

Barbie a la Metallica! (02.02.01)

Jason Newsted slutter i Metallica! (18.01.01)

Metallica: S&M (05.02.00)

Metallica & San Francisco Symphony Orchestra! (21.09.99)

Metallica: Garage Inc. (04.12.98)



Kalender



Metallica: De største av de største

Når Metallica denne uken ruller inn i Telenor Arena for to utsolgte gigantkonserter er det "business as usual" for James Hetfield, Kirk Hammett, Robert Trujillo og Lars Ulrich. Rett og slett fordi de er størst.

Men de har selvfølgelig ikke alltid vært det. Og for kjernefansen er det vel alltid sånn at det var de første årene da bandet var minst, som er og blir de store for fansen. Vi skal tilbake til første halvdel av 80-tallet.

Det skulle en dansk tennisspiller til for å starte det som skulle bli ett av verdens største band. Lars Ulrich, født 2. juledag i 1963, satte inn en annonse i Los Angeles-avisen The Recycler som lydde omtrent akkurat slik:

"Drummer looking for other metal musicians to jam with Tygers of Pan Tang, Diamond Head and Iron Maiden."

James Hetfield svarte, og resten er historie. I begynnelsen eksisterte Metallica med medlemmene Dave Mustaine (senere Megadeth) på leadgitar og bassisten Ron McGovney. Sistnevnte bidro ikke stort, og det var da Hetfield og Ulrich fikk se Cliff Burton på en klubb i West Hollywood at de hadde funnet bassisten sin.

Se bandet i mars 1983, en måned før Dave Mustaine fikk sparken:

Etter litt om og men ble Cliff Burton med, under betingelse at Hetfield, Mustaine og Ulrich pakket kofferten sin og flyttet til San Francisco.

Og slik startet thrash metal-bølgen ut fra havneområdene i San Francisco med navn som Slayer, Testament og Exodus (der Kirk Hammett spilte før han tok over for Mustaine i Metallica i 1983). Hele bølgen var et aggressivt motsvar til den tradisjonelle hardrocken, som hadde blitt ren hitlistepop med aktører som Poison, Ratt, sminkeløse Kiss og Mötley Crüe.

Bråkebøtta var imidlertid Dave Mustaine, som i tillegg til å drikke jevnt og trutt ikke var så rent lite voldelig. Det kom til knyttnevekamp mellom James Hetfield og Dave Mustaine da sistnevnte anklaget Hetfield for å ha sparket til den kommende Megadeth-sjefens hund.

Enden på visa var at Mustaine måtte pakke gitaren og dra, og samme kveld kom Kirk Hammett til Metallica-leiren for å ta fatt på en innholdsrik karriere. Den første konserten med den klassiske besetningen av Metallica fant sted på nattklubben The Showplace i Dover, New Jersey 16. april 1983.

En viktig aktør i hele thrashmetal-bevegelsen var promotøren Johnny "Z" Zazula som startet opp plateselskapet Megaforce for å lansere Metallicas første album. Og kun en måned etter den første konserten med den nye besetningen dro Metallica til New York for å spille inn debutplaten Kill 'Em All.

Kill 'Em All (1983)


Metallicas debutplate fra 1983 står som en påle den dag i dag, selv om lydbildet er sjarmerende demoaktig. Klassikerne står i kø, og ingenting er albumfyll. Tempoene på "Motorbreath" og "Whiplash" ble kjennetegnet som dannet grunnlaget for en ny spillestil med doble basstrommer for rocketrommisene.

"The Four Horsemen" er en av flere låter som også er kreditert Dave Mustaine, og på Megadeths debutalbum Killing Is My Business...And Business Is Good fra 1985 finnes Mustaines egne versjon, kalt "Mechanix". Mye av plata finnes i Metallicas setlister ennå, og "Seek & Destroy", "Jump In The Fire" og "Whiplash" er metalklassikere alle sammen.

Kirk Hammetts gitar får et ublidt møte med publikum i 1983:

Ride The Lightning (1984)


Innspillingene til Ride The Lightning ble gjort tidlig i 1984 i Lars Ulrichs hjemland Danmark. Og i Sweet Silence Studios i København ble Metallica kjent med produsenten/teknikeren som skulle jobbe med bandet resten av 80-tallet, nemlig Flemming Rasmussen.

Men Ride The Lightning er ikke spesielt mer produsert enn forgjengeren Kill 'Em All, men det aller viktigste er at albumet er den perfekte brobyggeren mellom det rene metalalbumet Kill 'Em All til de progressive høydepunktene i Metallicas karriere; nemlig Master Of Puppets (1986) og ...And Justice For All (1988).

Ride The Lightning finnes det 8 godbiter for fans av metal med progressive elementer, og riffene til "Creeping Death" og "For Whom The Bell Tolls" er blant genrens fremste gjennom tidene. Monumentale "Fade To Black" er progmetallens juvel og tempolåten "Fight Fire With Fire" er en eneste stor eksplosjon. Dave Mustaines arbeid er fremdeles gjeldende, som medkomponist på tittelsporet, og den over 8 minutter lange instrumentalen "The Call Of Ktulu".

Se Metallica spille "For Whom The Bell Tolls" i Oakland i august 1985:

Master Of Puppets (1986)


Så til albumet både kritikere og fans ofte karakteriserer som et av de beste metalalbumene gjennom tidene. Nok en gang tilbragte Metallica studiotid i København der Master Of Puppets ble spilt inn over fire måneder fra høsten 1985.

Fra åpningen i "Battery" via tittelsporet "Master Of Puppets" til andre klassikere som "Welcome Home (Sanitarium)" og til avslutningen med hissige "Damage Inc." er vi vitne til en tidløs klassiker. Under turneen Escape From The Studio i 2006 spilte Metallica hele albumet.

Det skulle imidlertid ikke gå lang tid før Metallica ble utsatt for en stor tragedie. Turneen til Master Of Puppets startet som supportband for Ozzy Osbournes The Ultimate Sin-turné i USA, men som headlinere under Damage Inc.-turneen i Europa traff tragedien. 27. september 1986 var Metallica nemlig på vei fra Stockholm til København da bussen flippet rundt flere ganger på de glatte veiene i Sverige. Bassist Cliff Burton hadde byttet køye i bussen med Kirk Hammett, og ble klemt under bussen. Han døde momentant. To dager i forveien hadde Metallica spilt sin første konsert i Norge, nærmere bestemt i Skedsmohallen.

Se "Master Of Puppets" fra turneen med Ozzy Osbourne, her fra Long Island i april 1986:

...And Justice For All (1988)


Metallica hentet inn Jason Newsted fra Flotsam and Jetsam for å fullføre Damage Inc.-turnéen i Japan. De gjorde også EP'en Garage Days Revisited før arbeidet tok til med bandets fjerde album ...And Justice For All.

Fleming Rasmussen satte seg nok en gang bak miksebordet, men denne gangen foregikk produksjonen i Los Angeles, våren 1988. Og albumet låter signifikant annerledes enn forgjengerne, med meget distinkte trommer og gitar, og nesten ingen bass. I ettertid er dette blitt forklart som første mobbeaksjon mot den nye bassisten Jason Newsted innad i bandet.

Albumet genererte imidlertid en ny dose kommende Metallica-klassikere, ikke minst monumentale "One" som ble Metallicas aller første musikkvideo. Ellers er "Harvester Of Sorrow" en mye brukt låt, mens "Blackened" og "Dyers Eve" har blitt spilt live i de senere år. Metallica var nominert til Grammy for albumet, men overraskende nok gikk prisen til Jethro Tull for Crest Of A Knave. Sistnevnte deltok ikke i seremonien en gang, da de var overbeviste om at Metallica kom til å få utmerkelsen.

Med "One" gjorde Metallica sin første musikkvideo:

Metallica (The Black Album) (1991)


Så smalt det. Big time. Metallica brukte god tid på å følge opp ...And Justice For All, og hyret inn Bob Rock (Mötley Crüe, The Cult) som produsent foran det selvtitulerte albumet som senere har blitt kalt The Black Album.

"Enter Sandman" ledet an, og så kom singlene på en snor. "Sad But True" er en klassiker, og ikke minst balladen "Nothing Else Matters" som delte fansen i to. Låten var nemlig den som nå også fikk jentene på banen, og det går jo ikke påaktet hen blant langhårede headbangere.

Turneen ble monumental, og ikke minst lang. I Norge kom de 14. desember 1992 og spilte for et fullsatt Oslo Spektrum, og selve turneen varte og rakk fra august 1991 til august 1994. Albumet er imidlertid ujevnt, og litt preget av de soleklare enkeltsporene som gjorde at albumet solgte i bøtter og spann. Likefullt er The Black Album det siste i det som er regnet som Metallica kunstneriske storhetstid.

Metallica spiller "Enter Sandman" i Moskva 1991:

Load (1996)


Så kom første motbakken for våre helter. Det tok fem år mellom The Black Album og Load, men i mellomtiden kortet kvartetten ventetiden med den omfattende samleboksen Live Shit: Binge & Purge som inneholdt livemateriale både fra ...And Justice For All-turnéen fra 1989 og The Black Album-turneen fra 1992.

Men Load skulle bli en ujevn affære. Og fra de fem albumene i forkant der Metallica ikke gjorde en eneste feil, skulle de nå gå fra bandet med full kredibilitet til bandet som fra midten av 90-tallet og helt frem til i dag skulle bli like mye utskjelt som beskattet. Lars Ulrich forklarte stilskiftet slik:

"Metallica is all about exploring. The minute you stop exploring, then just sit down and fucking die".

For kjernefansen reagerte allerede fra dag én, da det nye imaget til Metallica kom i form av Anton Corbijns bilder av et Metallica der samtlige medlemmer hadde kort hår og helt ny image. Ledet an av litt tannløse lettvektere som "Until It Sleeps" og "Hero Of The Day" var ikke Metallica seg selv lenger, selv om albumet også inneholder friske låter som "Ain't My Bitch" og "King Nothing". Til Norge kom de for to utsolgte konserter i Oslo Spektrum i november 1996, med den hittil største innendørsproduksjonen noe band hadde hatt før.

Se Metallica spille Loads "King Nothing" på monsterscenen i Texas i 1997:

Reload (1997)


Load skulle egentlig vært et dobbeltalbum, men bandet bestemte til slutt at det skulle være to enkeltstående album med halvannet år mellom. Og Reload er hakket hvassere enn forgjengeren, anført av hissige "Fuel".

Singelen ble "The Memory Remains", godt hjulpet av legendariske Marianne Faithfull. Men nok en gang var ikke Metallica et band med tempo, noe kapittel to i "The Unforgiven" også bekreftet. Bandet turnerte heftig også i denne perioden, og inni mellom gjorde de også Garage Inc. med coverlåter, og symfonialbumet S & M. Til Norge kom de for å promotere Reload med et litt mindre show enn på Load-turneen 29. mai 1999.

St. Anger (2003)


Kunstnerisk sett, så viste så absolutt ikke Metallica seg fra sin beste side gjennom siste halvdel av 90-tallet. Men selv om tiåret var utfordrende nok for rockere flest, beholdt bandet størrelsen og vel så det. Da det nye milleniumet kom, møtte imidlertid bandet på enda flere utfordringer.

I januar 2001 kom bassist Jason Newsted til konklusjonen om at nok er nok. Han forlot favorittbandet sitt, som han ble en del av i 1986. Den offisielle uttalelsen åpnet for spekulasjoner når Newsted ordla seg om at bruddet skyldte "private and personal reasons, and the physical damage I have done to myself over the years while playing the music that I love". Senere kom det frem at han aldri helt hadde følt seg som en del av gjengen, og at pågående mobbing og trakassering hadde foregått siden han ble med i bandet 15 år tidligere.

2001 skulle få flere utfordringer, for James Hetfield endte opp på rehab av flere grunner fra juli 2001 til desember 2001. Da han endelig kom tilbake igjen, fikk han kun lov til å jobbe fire timer daglig for så å tilbringe resten av tiden med familien. Slikt ble det tumulter av, som er dokumentert i filmen som viser verdens største metalband på sitt mest sårbare, Some Kind Of Monster.

Da albumet kom i 2003, var forventningene lave. Og det var det grunn til. Metallica har kanskje levert historiens mest beskattede album innen metalgenren med Master Of Puppets, men også det mest utskjelte - St. Anger. Albumet skilte med et par profiler som "Frantic" og "St. Anger".

For sistnevnte fikk likevel Metallica en Grammy, og mot slutten av innspillingen ble eks-Ozzy Osbourne og Suicidal Tendencies-bassist Robert Trujillo med i bandet. Produsent Bob Rock spiller imidlertid bass på albumet som tok Metallica til to konserter i Oslo Spektrum i starten av desember 2003. Dette var de første konsertene i Europa etter plateslippet.

Metallica spiller "Frantic" i 2004:

Death Magnetic (2008)


St. Anger-turneen strakte seg til november 2004, før bandet trakk seg tilbake igjen. Selve innspillingen av Death Magnetic startet i april 2007, men allerede i 2006 turnerte Metallica på en kort runde kalt Escape From The Studio. Det repeterte de også i 2007 (da bandet inntok Valle Hovin i Oslo 10. juli), og i 2008 (da de spilte på Koengen i Bergen 16. juli).

Da Death Magnetic endelig kom i september 2008, gikk de første tilbakemeldingene på selve produksjonen. Den er såpass komprimert at flere instrumenter overstyrer, og at deler av platen er preget av forvrengning og klipping. Rick Rubin produserte plata, og selve lydbildet er ryddig nok - med gitar, bass, trommer og vokal som ikke går i veien for hverandre. Ikke ulikt tankegangen samme produsent har hatt med eksempelvis Red Hot Chili Peppers.

Låtmessig kalte mange pressefolk Death Magnetic en retur tilbake til formen. Til nå har Death Magnetic generert hele seks singler, med "The Day That Never Comes" som den mest kjente. "Cyanide" ble spilt en rekke ganger før albumet var ute. Turneen pågår altså ennå, og Metallica inntok Oslo Spektrum først 17. juni 2009, så ekstrakonsert 30. juli. Denne uken inntar de altså Telenor ArenaFornebu med to nye konserter. Totalen i antall solgte billetter på Death Magnetic-turneen i Norge blir da på rundt 60.000 billetter. Når de da solgte ut 40.000 på Valle Hovin også i 2007 og rundt 22.000 billetter i Bergen i 2008 sier det seg selv at vi snakker om giganter.


Odd Inge Rand





submit to reddit







Siste saker

Fremmed Rase: «Det e’ så varmt inn hær!»

Løkki: Hva norsk musikk trenger akkurat nå.

Christer Torjussen: Norges svar på Louis CK

Wallmans Oslo: Rockin'

Kris Kristofferson: "More country for old men"

Singin’ in the Rain: Vanntett underholdning!