Puls 30.12.09


PULS-skribentene har kost seg med mange tidløse artister i 2009.




Tips noen om denne saken


Les også





Kalender



PULS oppsummerer 2009

2009 er oppsummert og konkludert basert på PULS-skribentenes beste minner. Gamle helter er godt representert, men valgurnene inneholdt også noen nye bekjentskaper. "These are the votes from the PULS jury":

PER OLAV HEIMSTAD

Plater:

Bruce Springsteen – Working On A Dream

Langt i fra The Boss sin sterkeste utgivelse, men en grundig dokumentasjon på at han, etter mer enn 35 år som plateartist, fortsatt vil og kan mye.

Great White – Rising
Personlig så utmerker denne plata seg med brillefine melodier ...og at bandet valgte å bruke et av mine fotografier av Audie Desbrow (trommer) i bookleten.


MEGADETH: Dave Mustaine har kranglet med NRK Lydverket, og gitt ut nok et solid metalalbum i 2009. FOTO: ODD INGE RAND.

Megadeth – Endgame

Hvorfor alt dette maset om Dave Mustaines fortid i Metallica? Metallica har ikke utgitt et bra album siden 1991 mens Megadeth har gitt oss en haug glimrende skiver. Dette er en av de beste.

Alice In Chains – Black Gives Way To Blue

Utskifting av sentrale medlemmer er noe man blir vant til når man er trofast mot rockeband som nekter å dø. Uansett, Jerry Cantrell lever - og han leverer, tradisjonen tro, bandets signatursound; umiskjennelig fantastisk.

Living Colour – The Chair In The Doorway

Ah! Gode, gamle Living Colour. De har de spilt inn ei skive som er mye mer spennende, vågal og fengende enn det noen av favorittbandene mine har utgitt på evigheter. Ære være Living Colour.

Konserter:

Heaven & Hell – Oslo Spektrum – 4. juni

Ronnie James Dio er for meg større enn Black Sabbath. Fyren ble født under andre verdenskrig, og har som enkeltperson og sanger gitt mer til tungrock- og metallverdenen enn noen. Alltid en fryd å høre han live.

AC/DC – Valle Hovin - 15. juni

Konserter kan med fordel bli mer intime enn det det er mulig å få til på kjipe Valle Hovin ...men AC/DC fyller storformatet lett – rett og slett fordi de er gigantiske, massive og tordnende – og så har de jo en endeløs rekke av klassiske kongelåter.

Thunder / Electric Boys – Hammersmith, London – 11. juli

Thunder fikk aldri den oppmerksomheten her til lands som de hadde fortjent. Too late, for i sommer ga bandet sin avskjedskonsert (etter 20 år) i London. Rosinen i pølsa var oppvarmingsbandet; Electric Boys ...mitt favorittband fra Sverige. Knall kveld.


DEEP PURPLE: Gjorde nok en hederlig konsert i Spektrum i november i år. FOTO: PER OLAV HEIMSTAD.

Deep Purple – Oslo Spektrum – 22. november

Deep Purple er Europas viktigste tungrockband. Etter mer enn 40 år nekter de fortsatt å gi seg. Utskiftninger i besetningen til tross, bandet består i dag av fem ringrever som fortløpende setter en standard for hvor gammel og god man kan bli som tungrocker.

Katzenjammer – Sentrum Scene – 12. desember

Jeg dropper Dan Reeds sjarmerende og formidlingsladde konsert på Smuget i oktober til fordel for et norsk innslag på denne lista. Jentene i Katzenjammer blir bare bedre og bedre som konsertband. Å se dem live burde jammen være obligatorisk.


HEAVEN AND HELL: Ronnie James Dio blir behandlet for kreft, men Heaven And Hell har allerede booket konserter også for 2010. FOTO: PER OLAV HEIMSTAD.

--------------------------------------------------------------------

KJETIL BARTH:

Heaven & Hell - The Devil You Know

Akkurat så bra som man hadde håpet på!

Porcupine Tree - The Incident

Episk, dramatisk og atmosfærisk, har vokst for hver gjennomhøring men ikke like bra som Fear Of The Blank Planet.


ACE FREHLEY: Litt slapp i Drammen. Comeback-albumet "Anomaly" derimot... FOTO: ODD INGE RAND.

Ace Frehley – Anomaly

Slår Sonic Boom ned i støvlene...

Foreigner - Can`t Slow Down

Pent, melodiøst og like bra som i glansdagene

Solveig Slettahjell – Tarpant Seasons

Årets norske utgivelse, vakkert, variert og personlig

Konserter:

Journey - Sentrum Scene 8. juni

For en vokalist! For en setliste! For et band!

Porcupine Tree - Sentrum Scene 23. oktober

The Incident ikke like velegnet live, men i andre del bys vi på det beste fra et av dagens mest interessante band.

Solveig Slettahjell - Lillestrøm Kultursenter 8. oktober

Avslutningen alene ved pianoet og "Take It With Me" kvalifiserer i seg selv.

Whitesnake/Dokken - Larvik 22. mai

Tenk om noen i 1987 hadde sagt at disse engang skulle ha konsert i mitt nabolag!

Steve Lukather - Rockefeller 30. juli

Fordi han er sjef og alltid leverer...


JOURNEY: Langt over 30 år inn i deres karriere finner de endelig Norge, og gjør en kjempekonsert. FOTO: TERJE DOKKEN.

--------------------------------------------------------------------

ODD INGE RAND:

Plater

Wolfmother - Cosmic Egg

Utskiftninger, turbulens og skittslenging klarte ikke å velte klodens beste retrospekte band. Cosmic Egg er årets beste rockeplate.

Placebo - Battle For The Sun

Men Brian Molko og Placebo var ikke døde. Bandet har igjennom året vist seg frem som et bedre liveband enn noen sinne, mye takket være den nye trommisen Steve Forrest. Battle For The Sun er også beste album på lenge.

A-ha - Foot Of The Mountain

De som likte A-ha fra begynnelsen, liker Foot Of The Mountain. Kort og godt fordi platen inneholder det som A-ha er best på, kløktige poplåter, synther og en Morten Harket i toppslag.


A-HA: Magne og Morten overbeviste stort i Oslo Spektrum i høst, med den glimrende "Foot Of The Mountain" i bagasjen. FOTO: TERJE DOKKEN.

White Lies - To Lose My Life...

Et av årets beste album kom allerede i januar 2009, da de britiske ungfolene White Lies debuterte med To Lose My Life... Strålende låter, og et sound hentet fra flere av undertegnedes favorittband fra 80-tallet.

The Mary Onettes - Islands

Fra Jonköping kommer undertegnedes nye hyggelige bekjentskap. Indiebandets Islands blander The Cure, Ultravox og tidlig Simple Minds i en gryte som etterhvert blir svært velsmakende.

Konserter:

Simple Minds - Sentrum Scene 24. november

2 timer og 15 minutter med det beste Simple Minds har hatt å by på gjennom over 30 år. En Jim Kerr i storslag, og en drømmesetliste.

Muse - Oslo Spektrum 25. oktober

Hadde vi hatt lister over årets skuffelser, ville kanskje Muse sitt siste album The Resistance stått der. Konsertmessig var imidlertid årets besøk det mest storslagne noensinne.


MUSE: Herjet med storformatet i Spektrum i oktober. FOTO: ODD INGE RAND.

Ray Davies - Sentrum Scene 7. oktober

For en musikkelsker var de to timene jeg tilbragte sammen med The Kinks-sjefen Ray Davies de mest fornuftige timene gjennom hele 2009. Å høre "You Really Got Me" og "Where Have All The Good Times Gone" i originalversjon plasserte Ray Davies side om side med Paul McCartney for min del.

Superfamily - Rockefeller 26. september

Mossekråkene i Superfamily har tre glimrende album ute på markedet nå, og konsertmessig klarer også Steven Wilson og resten å invitere til årets lørdagskos med Guns TonightRockefeller-menyen denne tidlige høstkvelden.

ACDC - Fornebu Arena 18. februar

Hvordan var formen til de aldrende rockerne, åtte år siden forrige turné. Problemstillingen ble fort besvart da rockerne startet Europa-turneen med "Rock'n Roll Train" i Oslos nye storstue foran nærmere 23.000 tilskuere. En herlig rockekveld!

--------------------------------------------------------------------

SVEIN MOSTAD

Plater

The Church - Untitled #23

Drømmende, vakkert og melodisk. En plate som synker inn over deg.

Yeah Yeah Yeahs - It's Blitz

Et spennende og flott album fra et utmerket band.

Ghost: Dog - First Book Of Samuel

En meget sterk debuskive fra Ranaværingene.

Ian Hunter - Man Overboard

En vital superveteran som vanlig med skarpe, sarkastiske og såre tekster.

The Brimstone Solar Radiation Band - Smorgasbord

Bergensernes koldbord inneholder mye snadder. Med høy retrofaktor.

Konserter

Mott The Hoople - Hammersmith, London 5. oktober

Alle forventninger og mer til innfridd etter denne reunion-konserten.

The Pogues - Union Scene, Drammen 21. august

En opplevelse var det ,selv om ikke alt gikk etter boka.

The Stranglers - Rockefeller 10. januar

Kvelerne beviste i perioder hvilket glimrende konsertband de er. Og det veide tyngre enn numrene med autopilot.


MOTT THE HOOPLE: Ian Hunter har gitt ut ett av årets beste album, og Mott The Hoople leverte en av årets beste konserter i London, i følge PULS-skribent Svein Mostad. FOTO: WIKIPEDIA COMMONS.

--------------------------------------------------------------------

PETTER BRØNSTAD

Rocky Dawuni – Hymns For The Rebel Soul

Helt enkelt genialt. Rocky Dawuni har for sikkerhets skyld skrevet en låt som ber om å bli piratkopiert. ”Download The Revolution” er uten tvil den tøffeste låta i 2009, samtidig som den på sin måte klarer å oppsummere året som er gått. Skiva skiller seg egentlig ikke så mye fra de foregående, men han leverer solid reggae. Som alltid.

Manna – Flamma

Det høres vilt ut, men Manna er et band som har vært B-lista på jamaicansk radio. De synger på kav bodødialekt, noe som ikke skal holdes mot dem. Flamma er definitivt tidenes norske reggaealbum, en tittel som henger høyt selv om konkurransen kanskje ikke er den helt store.

John Olav Nilsen & Gjengen – For Sant Til Å Være Godt

Litt skranglete, litt surt og veldig deprimerende. Mannen må ha hatt verdens hardeste oppvekst og takk for det. Sånt blir det nemlig god musikk av. En middelmådig gitarist, men en stor poet. Norskspråklig musikk er kanskje på vei tilbake?

Manu Chao – Baïonarena

Manu Chao er kanskje mest kjent for ”Me Gustas Tu”, som dukker opp på hver eneste grillfest hver sommer. Det ikke så mange veit, er at han er vanvittig bra live og at en liveplate med ham alltid er bra. Årets julegave fordi det er en DVD i tillegg til dobbelalbumet. Alle de kule er med.

Madness – The Liberty Of Norton Folgate

Det er en liten mannsalder siden sist Madness gjorde noe bra. Ikke siden åpningssporet på debutplata i 1979 har de vært så gode. Denne plata har også et fantastisk tittelspor, som nesten må høres. Det hersker uansett ingen tvil om at de kan hvis de vil.

Konserter

Thåström - Rockefeller 19. mars

Kanskje årets øyeblikk da bandet var ferdige med den bråkete introen på ”Främling Överalt” og Thåström fortsatte alene på kassegitar. Hadde bra kontroll på publikum selv om han virka litt lite til stede. Nesten litt skummelt hvordan mannen holder mikrofonen.


THÅSTRÖM: Den gamle Ebba Grøn- og Imperiet legenden var på Rockefeller i mars og på Øyafestivalen i august. I januar er han tilbake, da på Sentrum Scene. Her fra Øya i sommer. FOTO: ODD INGE RAND.

Klovner I Kamp - Roskilde

For et sykt comeback. Heldigvis er det ting som tyder på at det kan bli noen flere konserter med dem. Omtrent alle nordmennene som var på Roskilde, og det er ikke få, var til stede og løfta taket. Apollo gjorde gjesteopptreden og alt var som det skulle. Eneste som kunne trekke ned var mangelen på noen av de tøffeste låtene. Men man kan ikke alltid få alt.

Tommy Tokyo & Starving For My Gravy - Rockefeller 17. desember 2008

Åkei, denne konserten var helt på tampen av det foregående året, men av mangel på gode 2009-konserter får denne være med. For Tommy Tokyo solgte skjegget sitt på en fantastisk måte. Alt stemte denne kvelden, til og med antrekket, som var en litt sliten dress og ditto Converse-sko. Alle som var der veit hvorfor de solgte så mange plater rundt nyttår.


TOMMY TOKYO: Hans konsert i desember 2008 var såpass bra at opplevelsen varte inn i 2009 som en av årets beste konserter. FOTO: ODD INGE RAND (fra Uka i Ås)

Peter Doherty - Roskilde

Viste nok en gang at han ikke kan spille gitar eller synge, men henter seg inn på tilstedeværelse på scenen. Akkurat da var han i kjempeform, til tross for at det var en formiddagskonsert. For å løfte stemninga enda et hakk delte han ut gratis øl til store deler av publikum.

Von Dü - Roskilde

Enda en Roskilde-konsert, men denne måtte med. En av de første konsertene på festivalen og et band de færreste hadde hørt om. Til tross for dette, hadde de crowden fra første sekund. Den dobla seg innen konserten var ferdig og de kopierte The Streets fra året før ved å få alle sammen til å sette seg ned. Skikkelig tøft band man håper å se mer til i 2010.

--------------------------------------------------------------------

INGRID OVEDIE VOLDEN

Plater

The xx – xx

Imponerende debut som rettmessig har høstet saftige superlativer. Dette er så velnavigert og nervekilende at det blir heftig å skulle følge opp for London-bandet.

The Hidden Cameras – Origin:Orphan

Det homoaktivistiske pop-orkesteret fra Toronto ga ut sin kanskje beste skive i 2009. Det er umulig å ikke henfalle til komiske kroppsbevegelser med f.eks "He Falls To Me" på øret. Fantastisk!

The Low Anthem – Oh My God, Charlie Darwin

På ingen måte musikalsk kontroversielt, men likevel grensesprengende velskapt. Albumtittelen er til å dø av og Ben Knox Millers vokal dirrer deilig og variert over den alltid tilstedeværende og eksistensielle grunntonen. Smukt.

EstherOrkester – Why We Woo

Urovekkende uprofilert debut som endatil er norsk. Innsmigrende lek med cabaret, pop, jazz og folk fra en artist som burde ha alle forutsetninger til å bli Norges Joni Mitchell.

Dead Man's Bones – Dead Man's Bones

Merkelig miks av spøkelseshistorier og barnekor fra duoen som ifølge RollingStone høres ut som "The Arcade Fire, Tom Waits and the cast of Sesame Street performing a Kurt Weill musikal." Uforglemmelig!

--------------------------------------------------------------------

ARILD RØNSEN

Thirty Seconds To Mars - This Is War

Dette albumet vil komme til å selge alt for mye til at det noen gang vil få status ”kultskive”. Men innholdsmessig er den det – ei kultskive av dimensjoner. Dette er krigen sin!

Bob Dylan - Christmas In The Heart

Når Bob Dylan, i sitt 69. år, gir ut ei reinhekla juleplate – da står vel kanskje ikke verda til påske? Feil. Nå er jula redda – i årevis framover.

Lily Allen - It's Not Me, It's You

Et album spekket av hits, som etterhvert gav fra seg hele seks singler. Det finnes ikke tøffere dame enn dette her i popsirkuset.


LILY ALLEN: "It's Not Me, It's You" er en strålende popskive. Konserten hennes på Øyafestivalen var sjarmerende, men ingen maktdemonstrasjon. FOTO: ODD INGE RAND.

R.E.M. - Live At The Olympia In Dublin

De spiller ikke noen av sine store hits; det nærmeste må være ”Drive” og ”Electrolite”. Men de er et så tight band! Dette er R.E.M. på rocker’n. I et offentlig øvingsrom, der de tillater seg å starte på nytt om de ikke syns introen stemmer, og der de til og med gjør alvorlige endringer i låtene.

Crimetime Orchestra - Atomic Symphony

Hvis du i utgangspunktet ikke liker jazz, har du bare en ting å gjøre: Åpne øra, fordomsfritt. Dette er nemlig jazz for folket.


Odd Inge Rand





submit to reddit







Siste saker

Fremmed Rase: «Det e’ så varmt inn hær!»

Løkki: Hva norsk musikk trenger akkurat nå.

Christer Torjussen: Norges svar på Louis CK

Wallmans Oslo: Rockin'

Kris Kristofferson: "More country for old men"

Singin’ in the Rain: Vanntett underholdning!