Puls 10.12.09




Tips noen om denne saken


Les også

Yes: Motivert skranglenostalgi (12.12.09)

Yes: Live at Montreux 2003 (24.05.07)

Hyggestund med Jon Anderson (17.09.05)

Yes feiret bursdag i Spektrum (06.06.04)

Yes til Oslo Konserthus i november (18.06.01)

Yes: Live From House Of Blues (07.11.00)

Rick Wakeman: Return To The Centre Of The Earth (30.03.99)

Yes! (09.12.98)



Kalender



Yes: 40 år på kunstens knivsegg

Fredag står Yes igjen på en norsk scene, men Jon Anderson glimrer med sitt fravær. Det er imidlertid ikke uvanlig at profiler kommer og går i den symfoniske storheten. PULS ser på 40 år med vanskelige akkorder, snedige temposkifter, ekstrem gjennomtrekk og en herlig utdatert hitlåt.

Yes (1969)


Med debutalbumet satte Yes starten for hva som skulle bli en ganske populær bølge av progressiv rock. I 1969 ble ikke debutalbumet en kioskvelter, da to plater fra Led Zeppelin samme året utgjorde mye av det som ble oppmerksomheten i rockesirkuset på slutten av 60-tallet.

Yes besto denne gangen av Jon Anderson på vokal, Chris Squire på bass, Peter Banks på gitar, Tony Kaye på tangenter og Bill Bruford på trommer. Sistnevnte dukket senere opp i King Crimson. Av låter er det få som fremdeles blir spilt av bandet, men Andersons "Survival" er verdt og nevne.

Time And A Word (1970)


Året etter kom oppfølgeren, Time And A Word. Tittelsporet er godt kjent, og har figurert i setlistene til bandet ved utallige senere anledninger. Gitarist Peter Banks spiller på albumet, men fikk sparken før albumet kom ut - og ble erstattet av dagens Yes-gitarist Steve Howe.

Albumet inneholder flere profiler også, som "Sweet Dreams" som er skrevet av Jon Anderson sammen med ikke ukjente David Foster. I etterkant er ikke Time And A Word regnet som noe klassiker, men det var et steg videre fra debuten året før.

The Yes Album (1971)


Så fant Yes seg selv, noe tittelen antyder. Med Steve Howe var det meste på plass - og Howe selv blomstrer i instrumentalen "The Clap".

Albumet renner videre over av kjente låter som har levd sitt liv på de fleste konsertene bandet har gjort i alle år. "Yours Is No Disgrace", "Starship Trooper" og "I've Seen All Good People" er som regel alltid å høre, mens "Perpetual Change" er også en solid profil fra Yes' 70-talls katalog.

Fragile (1972)


Yes' storhetstid fortsetter året etter med Fragile, albumet som gav oss "Roundabout", "Heart Of The Sunrise" og "Long Distance Runaround".

Keyboardist Tony Kaye har forøvrig forlatt bandet, og Rick Wakeman debuterer med ett av de sterkeste albumene i Yes-historien. Wakeman bidro på komponeringen av "Heart Of The Sunrise" og "South Side Of The Sky", men er ikke kreditert på coveret. Fragile er også første Yes-utgivelse der Roger Dean har designet coveret, noe han skulle fortsette med i en årrekke.

Close To The Edge (1972)


Samme år kom nok et Yes-album, Close To The Edge. Det finnes tre låter på albumet, som alle er regnet som klassikere. Tittelsporet så klart, samt nydelige "And You And I" og den litt sjeldnere brukte "Siberian Khatru".

Yes fortsatte også sin ferd mot berømmelse med konstant uro i rekkene. Denne gangen var det trommeslager Bill Bruford som forlot bandet for å bli med i Robert Fripps King Crimson. De hentet da Alan White fra John Lennons Plastic Ono Band, som spilte på Close To The Edge-turneen som resulterte i livevideoen Live At The Rainbow innspilt i 1972. Etter turnéen samlet også bandet sammen liveopptak som resulterte i Yessongs - et dobbelt livealbum som regnes som uunnværlig for enhver Yes-fan.

Tales From Topographic Oceans (1973)


Så tok Jon Andersons spirituelle sider fullstendig over. Dobbeltalbumet Tales From Topographic Oceans er utskjelt, utledd og det forårsaket også enda mer splid i bandet.

Albumet symboliserer sannhet, kunnskap, kultur og frihet som alle er representert i fire "avdelinger" på dobbelalbumet (som altså totalt har fire låter på rundt 20 minutter hver). "The Reveiling Science Of God" og "Ritual" har fått sine eksponeringer i løpet av årene, men ellers er det ambisiøse albumet gjenstand for ambivalente holdninger blant fansen. Etter albumet forlot Rick Wakeman bandet, og gjennomtrekken fortsatte.

Relayer (1974)


Nok et år, nok en besetningsendring og nok et album. Sveitseren Patrick Moraz har erstattet Rick Wakeman på tangenter og albumet er slettes ikke dumt. Moraz var også en yndet forsøkskanin for den gryende synthindustrien, og albumet inneholder lyder verden aldri hadde hørt før på dette tidspunktet (som tape og echo-effekter blant annet).

"The Gates Of Delirium" tar opp hele første siden med sine snaue 22 minutter, en låt senest brukt under turneen med orkester som tok Yes til Oslo Konserthus i 2001. Ellers er selve Relayer-turneen dokumentert med konserten fra Queens Park i England sommeren 1975.

Going For The One (1977)


Tre år gikk, og Rick Wakeman kom tilbake igjen. Going For The One er den siste klassiske platen med Yes fra 70-tallet som fremdeles tåler tidens tann veldig godt, selv om den faktisk har mottatt blandede oppfatninger. Kjernefansen omtaler imidlertid albumet som sterkt undervurdert.

Albumet inneholder flere låter enn på de foregående albumene, selv om albumet tikker inn på under 40 minutter. Tittelsporet er og blir en klassiker, mens Yes disker opp med sin flotteste ballade noensinne i "Wonderous Stories". "Awaken" er låten som får frem Yes i all sin prakt gjennom drøye 15 minutter.

Tormato (1978)


Det skulle imidlertid ikke ta lang tid før Yes skuffet litt igjen, til tross for at Tormato er innspilt med samme gjengen som gav oss oppegående Going For The One bare ett år tidligere.

Til og med bandet selv har gått ut og sagt at Tormato er svak, og Chris Squires mangel på signaturlyden i Rickenbacker-bassen har blitt dratt frem som et hovedproblem.

Men Yes-soundet i seg selv er forholdsvis ivaretatt til tross for svak produksjon, men låtmessig er Yes blitt et band som i steden for å glede farnatikerne med lange og episke låter valgt korte vanlige låter på denne. "Don't Kill The Whale" ble en liten hit, men selve albumet markerte slutten på Yes slik som publikum hadde kjent det, til tross for flere bytter, på mange år.

Drama (1980)


Noen ganger er albumtitler meget korrekte, og Yes sin 1980-versjon er en snodig en. Etter Tormato sluttet både originalmedlem Jon Anderson og turisten Rick Wakeman. Inn kom Geoff Downes på keyboard og Trevor Horn på vokal fra bandet The Buggles (som hadde en hit med "Video Killed The Radiostar" tett før. Sistnevnte fikk senere større rolle som produsent, og hans siste jobb er Robbie Williams' Reality Killed The Video Star (hvis ordspill med produsentens fortid er kanskje litt for intern for de store massene).

Albumet er på langt nær så dårlig som Tormato, men siden spesiellt Jon Anderson mangler, så har ikke folk det store Yes-forholdet til Drama. Ironisk nok så slo albumet veldig an i UK, mens USA var verre for platesalget. Men da bandet kom på turné til USA med ny besetning og Drama i bagasjen, gikk det bedre. Snodig nok, så ble bandet slaktet i konsertsammenheng da de kom hjem igjen til UK, der platen hadde solgt godt. Dagens versjon av Yes gjør faktisk både "Machine Messiah" og "Tempus Fugit" i Jon Andersons fravær. En kuriositet for Yes sin diehard-fans, kan man si. Etter albumet kom også livealbumet Yessongs, men ingenting er hentet fra Drama-turnéen. Jon Anderson synger på alle låtene, mens keyboardene deles mellom Patrick Moraz (siden opptakene stammer helt tilbake til 1976) og Rick Wakeman.

90125 (1983)


Etter Drama i 1980 eksisterte ikke Yes lenger, før i 1983. I mellomtiden hadde også Led Zeppelin lagt inn årene, og Alan White og Chris Squire forsøkte å hooke opp med Jimmy Page og Robert Plant i prosjektet XYZ, et uttrykk for ex-Yes og ex-Zeppelin. Plant var imidlertid lunken, og det ble med Whites og Squires demoer med Jimmy Page som fortsatt er en yndet kuriositet for samlerne.

Steve Howe på sin side, hadde gått fra Yes sammen med Drama-periodens keyboardist Geoff Downes for å starte Asia sammen med John Wetton (Uriah Heep, King Crimson) og Carl Palmer (Emerson, Lake And Palmer). Under navnet Cinema fikk de resterende Yes-medlemmene Alan White og Chris Squire tak i Yes' originalkeyboardist Tony Kaye og Trevor Rabin. Sistnevnte prøvde faktisk ut som gitarist ved siden av Steve Howe i Asia før han traff Squire og White med tanke på det nye prosjektet Cinema.

I søken etter en vokalist spilte Squire materialet for Jon Anderson som ble såpass gira at han spurte om å få være med. Rabin var litt tvilende til å bli Yes-gitarist etter Steve Howe, men ble overbevist da Anderson la mer arbeid til låtidéene kvartetten hadde gjort. Til slutt ble albumet 90125 ganske ulikt det Yes hadde gjort før, men det fikk også sin aller største hit noensinne i "Owner Of A Lonely Heart". Yes var gjenfødt, om enn i en ganske annen drakt. Bandet kom også til Drammenshallen i 1984.

Big Generator (1987)


Yes tok seg god tid med oppfølgeren til 90125, men det var ikke fordi de følte at de kunne det, det var fordi de var svært så uenige. Trevor Rabin ville gjerne gjøre en plate i stil med 90125, mens Jon Anderson gjerne ville starte jobben med å nærme seg det klassiske Yes-soundet igjen.

Big Generator avlet et par hits den også, selv om den ble en parantes i forhold til 90125. "Rhythm Of Love" og "Love Will Find A Way" gjorde at Yes overlevde også dette, og førstnevnte er i Yes-settet den dag i dag. Mot slutten av turneen startet imidlertid Anderson arbeidet med å kontakte gamle Yes-medlemmer, noe som resulterte i samarbeidet med Rick Wakeman, Bill Bruford og Steve Howe, kalt (ABWH), der bassen forøvrig ble traktert av ikke ukjente Tony Levin (King Crimson, Peter Gabriel).

Union (1991)


ABWH gav ut album i 1989, og turnerte denne - noe som også tok dem til Norge og Skedsmohallen i november 1989. I mellomtiden satt Chris Squire, Alan White, Tony Kaye og Trevor Rabin på gjerdet og ventet til Jon Anderson var ferdig å leke med gamle kamerater.

Både ABWH og de resterende Yes-medlemmene startet arbeidet med å følge opp henholdsvis Anderson Bruford Wakeman Howe og Big Generator. Resultatet ble at de på merkelig vis slo seg sammen, og de åtte musikerne gav ut Union med dobbelt opp med trommeslagere (Bruford og White), gitarister (Rabin og Howe) og keyboardister (Wakeman og Kaye). Resultatet ble selvfølgelig et album av hummer og kanari, men Union-turnéen var en suksess med mange individualister som lot som de hadde det gøy og albumet solgte greit.

Talk (1994)


Prosjektet med det utvidede Yes med åtte medlemmer var dømt til å bli kortsiktig. Tilbake i hverdagen, startet besetningen som hadde gitt ut 90125 og Big GeneratorTalk etter at Steve Howe, Rick Wakeman og Bill Bruford nok en gang hadde takket for seg.

Borte var også platekontrakten, for Talk ble første album som Yes gav ut ved hjelp av mindre plateselskap. Produsert av Trevor Rabin er Talk et album på det jevne, uten store profiler og faktisk ganske tidløst. Det er mye på grunn av at Talk er det mest gitarorienterte albumet Yes har gitt ut, og en avskjed til synthlydene som genererte massivt salg med nå 11 år gamle 90125. En kuriositet er forøvrig at Supertramp-profilen Roger Hodgson er medlåtskriver på "Walls".

Open Your Eyes (1997)


Talk markerte slutten på eraen med Trevor Rabin og Tony Kaye. Bare ett år etter gjenforeningen med Rick Wakeman og Steve Howe til Keys To Ascension var Wakeman nok en gang ute. To album ble gitt ut med både livelåter og nye studioopptak, der blant annet "Mind Drive" ble plukket frem til Yes sin 35-års jubileumsturné i 2004.

Open Your Eyes er spilt inn med russeren Igor Khoroshev på tangenter. En flink fyr, men selve comeback-aspektet for Yes på midten av 90-tallet fikk ett skudd for baugen. Albumet er en stor skuffelse, men turnéen genererte mer interesse enn på lenge, og Yes-soundet med Steve Howe tilbake i bandet var en av de største suksessfaktorene der.

The Ladder (1999)


Som en film med mange uante utveier blir det også happy ending i Yes-sagaen. Deres to siste studioalbum er nemlig veldig bra, begge to. The Ladder hadde låtene Open Your Eyes manglet, og Howes tilstedeværelse hadde fra før av sikret det klassiske soundet.

Albumet er produsert av Bruce Fairbairn, og er sistnevntes siste produksjon før han døde. Han ble faktisk funnet livløs av Yes-vokalist Jon Anderson og The Ladder er dedikert til han. Albumet er Yes' sterkeste siden Going For The One 22 år tidligere. "Homeworld (The Ladder)", "Lightning Strikes" og "It Will Be A Good Day" er alle låter vi tålte å høre blant klassikerne på Live From House Of Blues som kom året etterpå, også gitt ut på DVD.

Magnification (2001)


Igor Khoroshev fikk sparken fra Yes etter anklagelser for seksuell trakassering etter en konsert på The Ladder-turnéen i USA. Ingen videre informasjon er gjort kjent, men ute var han iallefall.

I stedet for å erstatte han til produksjonen av Magnification hyra de likegodt inn et helt orkester, noe de også tok ut på turné. Forøvrig noe som resulterte i Yes' første konsert i Norge siden Drammenshallen i 1984, i Oslo Konserthus i 2001 med fullt orkester og Tom Brislin på keyboards. Låter som "In The Presence Of", singelen "Don't Go" og "Magnification" er verdige kanditater for å avslutte Yes' studiokarriere. Det kom nemlig ikke noe studioalbum etter dette.

I 2003 gjenforente Yes seg med Rick Wakeman for 'nte gang for å blant annet gjøre Sweden Rock Festival og Montreux Jazz Festival. Sistnevnte konsert er utgitt på DVD. I 2004 oppsummerte de 35 år med en lang turné som også tok de til Oslo Spektrum. For nye generasjoner ble det altså god sjans til å se Yes' fineste 70-talls besetning med Jon Anderson, Steve Howe, Chris Squire, Rick Wakeman og Alan White i Europa.

Versjonen av Yes nå inkluderer passe ukjente Benoit David på vokal, mens sønn av Rick Wakeman, Oliver Wakeman, spiller keyboard. Wakeman har forøvrig også en annen sønn, Adam, som turnerte med Black Sabbath i 2005 og med Ozzy Osbourne i 2007 (hvis begge turnéer besøkte Oslo Spektrum.

Chris Squire er det eneste medlemmet som har vært i bandet fra dag én. Alan White har aldri forlatt bandet heller, siden han kom inn i 1972. Resten av gjengen har imidlertid kommet og gått en rekke ganger.


Odd Inge Rand





submit to reddit







Siste saker

Fremmed Rase: «Det e’ så varmt inn hær!»

Løkki: Hva norsk musikk trenger akkurat nå.

Christer Torjussen: Norges svar på Louis CK

Wallmans Oslo: Rockin'

Kris Kristofferson: "More country for old men"

Singin’ in the Rain: Vanntett underholdning!