Puls 21.11.09


DEEP PURPLE: Serverer over 40 år med rock i Oslo Spektrum søndag.




Tips noen om denne saken


Les også

Deep Purple: Levende tungrockhistorie (23.11.09)

Deep Purple trekker liveplate (28.02.07)

Glenn Hughes med norske musikere på Kartfestivalen (19.12.06)

Glenn Hughes: The Voice Of Rock! (19.11.06)

Sweden Rock 2006: Solfylt festivalåpning (09.06.06)

Deep Purple: Legendene inntok Spektrum (29.01.06)

Deep Purple: Rapture Of The Deep (07.11.05)

Godkjent Deep Purple i Haugesund (22.05.05)

Purple gikk Bananas (27.11.03)

Purple med solokjør i Drøbak (11.08.01)

Jon Lord dropper Drøbak (07.08.01)

UB 40 og Deep Purple til Drøbakfestivalen (23.04.01)

Deep Purple to Hell! (08.06.00)

Deep Purple til symfonien (26.05.00)

30 år med Deep Purple (29.12.98)



Kalender



Deep Purple: Over 40 år i rockens tjeneste

Søndag står Deep Purple igjen på en norsk scene. Bandet har opplevd både opp- og nedturer, og fremstår som ett av de mest slitesterke navnene i rockeverdenen. PULS ser på 41 år med gitarriff, buldrende hammondorgel og kastratvokal.

Deep Purple har gitt ut 18 studioalbum og et utall av livealbum. Her følger en gjennomgang av samtlige studioalbum, og de viktigste livealbumene:

Shades Of Deep Purple (1968)


En god stund før Ian Gillan og Roger Glover gjorde sitt inntog i bandet debuterte Deep Purple med Shades Of... i 1968. Albumet er slett ingen parantes isolert sett, og låter som Joe Souths "Hush" og "Mandrake Root" er kjente titler også i 2009.

Hva vokalist Rod Evans og bassist Nick Simper gjør den dag i dag, er imidlertid mer usikkert...

Se forøvrig en særdeles obskur opptreden på TV-showet Playboy After Dark fra 1968 der Hugh Hefner prøver gitaren til en Richie Blackmore i grønn silkeskjorte og kledelig frisyre... Priceless!!

The Book Of Taliesyn (1968)


Allerede samme høst gav de ut oppfølgeren, The Book Of Taliesyn. Av albumets originallåter ble "Wring That Neck" med inn i Gillan-perioden, men ellers er albumet relativt lettglemt. Albumet inneholder også en god del coverlåter.

Av disse kan "River Deep, Mountain High" som var bedre kjent med Ike & Tina Turner to år tidligere og Beatles' "We Can Work It Out" nevnes.

Deep Purple (1969)


Deep Purple avsluttet sin MK1-besetning med det selvtitulerte tredjealbumet i 1969. De gjorde det med et album som hadde flere originallåter enn de to foregående, som også flørtet med både psykedeliaen i "The Bird Has Flown" og den klassiskinspirerte "April".

Etter en kort turné forsvant Rod Evans og Nick Simper ut av bandet, men det var ikke siste gang at vokalist og bassist gikk omtrent samtidig...

In Rock (1970)


Med In Rock falt det meste på plass for det som skulle bli et av verdens største rockeband. Ian Gillan og Roger Glover kom begge fra bandet Episode Six, og sammen med Ritchie Blackmore, Jon Lord og Ian Paice utgjorde de nå Deep Purples klassiske MK2-besetning.

Albumet inneholder to av Purple største klassikere, med beinharde "Speed King" og vokalekstravagansaen "Child In Time". I de senere år har de også børstet støvet av "Bloodsucker" (nyinnspilt på 1998-albumet Abandon) og "Into The Fire". Deep Purple la ut på en 15 måneder lang turné, og kom til Norge og Njårdhallen i november 1970.

Fireball (1971)


Her var det ikke tid til hvile, og våre helter kastet seg rett inn i innspillingene til Fireball. Innspilt mellom september 1970 og juni 1971, så inneholder studiobesøkene mer enn det som kom på det 7-låter lange albumet. "Strange Kind Of Women" er den mest kjente av disse, som ble gitt ut som single alene.

Ian Paice introduserer doble basstrommer på tittelsporet, og "Anyone's Daughter" viser også bandet fra en helt annen side. "The Mule" ble Ian Paices store konsertnummer, og Deep Purple sitt trommesolo-svar til Led Zeppelins "Moby Dick". For Purple sin del ble også Paice sin trommesolo festet til tape i studio, men den ble ved en feil slettet fra mastertapen, slik at "The Mule" fremstår bare som en vanlig låt. De tok de imidlertid igjen med liveversjonen av "The Mule" på livealbumet Made In Japan (1972).

Machine Head (1972)


Om du bare skal ha étt Deep Purple-album, så er nok valget enkelt. Machine Head er albumet der alt klaffer, som har de største "hitsene" og viser bandet fra sin mest helhetlige side. "Smoke On The Water" ble laget da studioet de skulle spille inn i brant ned. Brannen startet som kjent under en Frank Zappa-konsert i et casino i Montreux. Det gjorde at Machine Head ble innspilt på Grand Hotel i Montreux i stedet, i desember 1971 med et mobilt studio.

På albumet ellers finnes klassikere som "Highway Star", "Lazy" og "Space Truckin'" som lever i beste velgående fremdeles. Siste årene har også "Pictures Of Home" blitt spilt ofte, mens "Maybe I'm A Leo" var i settet på 90-tallet da Steve Morse erstattet Richie Blackmore. Den låta kan også dukke opp i søndagens konsert. Bandet har spilt hele albumet i sin helhet flere ganger, og det er også blitt laget en Classic Albums-dokumentar.

1. mars 1972 spilte Deep Purple konsert foran kameraene i KB Hallen i København, og det er den eneste fulle konserten med denne besetningen fra denne perioden som er utgitt på DVD.

Se Deep Purple spille "Fireball" i København 1972:

Made In Japan (1972)


Til tross for at Deep Purple hadde suksess med sine første studioplater med MK2 ble Made In Japan fra 1972 en umiddelbar klassiker. I dag regnes albumet som et av tidenes live-album, og til sammenligning med Thin Lizzys Live And Dangerous (1976) og Judas Priests Unleashed In The East (1978), så er Made In Japan ekte vare uten noe etterarbeid i studio.

Vi får låter fra Deep Purples største periode servert på gullfat med "Highway Star", "Lazy", "Space Truckin'" og ikke minst en himmelsk "Child In Time". Kanskje har ingen rockeband lekt seg igjennom de mest kjente låtene sine som Purple gjør på denne platen, med nesten sju minutter lange "Highway Star" som den korteste låta på plata.

Who Do We Think We Are (1973)


Etter konstant turnering og stor suksess, virket Deep Purple litt slitne da Who Do We Think We Are kom allerede i januar 1973, etter at både Machine Head og Made In Japan ble utgitt året før. Albumet inneholder færre klassikere, men fungerer greit nok tatt i betraktning at det ikke er mulig å toppe Machine Head uansett.

Med status udødelige klassikere har "Woman From Tokyo" overlevd, men albumet inneholder også stødige låter som "Rat Bat Blue" og "Mary Long". Slitasjen ble imidlertid så stor at Ian Gillan forlot bandet etter en klinsj med Ritchie Blackmore (ikke den siste, må det legges til...). Roger Glover forlot bandet også like etter, da han hadde hørt rykter om at Richie Blackmore hadde planer om å sparke han.

Burn (1974)


Mange trodde at Deep Purple sin storhetstid var over da de sto igjen med tre medlemmer sommeren 1973. Så feil skulle de ta. Men Deep Purple tok en stor sjanse da de hentet 22-åringen David Coverdale fra en klesbutikk-tilværelse i England, og bassist og vokalist Glenn Hughes fra Trapeze.

Deep Purple skiftet litt uttrykk, både på grunn av Glenn Hughes litt mer sjelfulle rockefot og David Coverdales radikale sangstil i forhold til Ian Gillan. Albumet inneholder plenty av klassikere som Deep Purple ikke spiller i dag. Tittelsporet blir heldigvis spilt av Whitesnake, mens "Mistreated" har levd sitt helt eget liv i 35 år. Først ble den brukt i Richie Blackmores prosjekt Rainbow samtidig som David Coverdale sang den i Whitesnakes tidlige dager. Som om ikke det var nok finnes den også i Glenn Hughes' solosett, mens Dio også har brukt den. (Ronnie James Dio sang i første versjonen av Rainbow og låta finnes på livealbumet On Stage fra 1977).

Se Richie Blackmores legendariske guitarsmashing fra California Jam fra 1974:

Stormbringer (1974)


Allerede samme året gav Deep Purple ut Stormbringer. Og bare måneder etter at bandet beviste sin status som ett av verdens største rockeband med en konsert for over 200.000 publikummere på California Jam, gjorde de noe helt radikalt.

Stormbringer låter nemlig ganske annerledes enn Burn, og ikke minst annerledes enn hva Deep Purple-fansen hadde tenkt seg. Tittelsporet er klassisk Purple forøvrig, men ellers forlot bandet fansen i en ambivalent posisjon etter blant annet rolige, men nydelige "Soldier Of Fortune". Noen elsker albumet, mens andre fnyser av det.

Come Taste The Band (1975)


På midten av 70-tallet var Deep Purple i en merkelig tilstand. Det mest utenkelige var at den opprinnelige hjernen bak det hele, Richie Blackmore tok hatten sin og gikk. Inn kom ungfolen Tommy Bolin, en helt annen gitarist enn Blackmore.

Låtmessig gikk det også i en retning av mer soul og funk, med Coverdale og Hughes bak rattet. Låter som "Gettin' Tighter" og "You Keep On Moving" beviser det, men albumet inneholder også riffrock i blant annet glimrende "Love Child".

Come Taste The Band står som et meget bra album, men mange mener at det ikke er et Deep Purple-album på grunn av at det låter såpass annerledes og at besetningen er så ulik resten av deres historie Tommy Bolin døde av en overdose bare ett år etter at Come Taste The Band kom ut, og det eneste videodokumentet fra denne besetningen er den 30 minutter lange Rises Over Japan som hittil ikke er kommet ut på DVD.

Se "Burn" fra omtalte Rises Over Japan med Tommy Bolin her:

Made In Europe (1976)


Dop, krangler og utmattelse gjorde at Deep Purple raknet etter Come Taste The Band-turneen. For å melke kua gav de imidlertid ut et livealbum, innspilt under Stormbringer-turneen. Med andre ord er dette innspillinger gjort mens Richie Blackmore var en del av bandet.

Made In Japan var en stor suksess for MK2-besetningen, og bandet hadde nok håpet at Made In Europe skulle gjøre det samme for MK3-besetningen med David Coverdale og Glenn Hughes. Og selv om albumet ikke er en like stor klassiker, får de bevist at Purple sparket rumpe også uten Ian Gillan og Roger Glover med "Burn", "Mistreated" og "You Fool No One".

I motsetning til Made In Japan er forøvrig Made In Europe utsatt for litt etterarbeid i studio. Men i stedet for å trikse med selve musikken, er det publikum som har blitt flere i studio enn det var på selve konsertopptaket. Det avsløres av at en signifikant plystring fra en publikummer går i loop store deler av platen.

Perfect Strangers (1984)


Siste halvdelen av 70-tallet og første halvdel av 80-tallet låg ingen av Deep Purple-familiens medlemmer på latsiden. Richie Blackmore gav ut syv studioplater med Rainbow, og samarbeidet med tre vokalister i denne perioden; Ronnie James Dio (på de tre første), Graham Bonnett (på kun ett album) og Joe Lynn Turner (på de tre siste Rainbow-albumene. Roger Glover kom også noe uventet inn i Rainbow i 1980.

Videre ble keyboardist Jon Lord og trommeslager Ian Paice med David Coverdale over i Whitesnake som gav ut fem album mellom 1978 og 1982, selv om Paice ikke var med på den første. Ian Gillan på sin side var opptatt med soloprosjekter helt frem til han erstattet Ronnie James Dio i Black Sabbath i 1983 og var med på latterliggjorte Born Again.

I 1984 var imidlertid alle stridsøkser begravd for en stund, og Deep Purple tok fatt på comebacket Perfect Strangers. Albumet regnes å være en klassiker selv om det er ujevnt. Uttrykket ellers er også preget litt av at Jon Lords tangentoppgaver er fylt ut med mye synth, noe som preger de to mest kjente låtene fra platen; "Perfect Strangers" og "Knocking At Your Back Door".

Se Deep Purple spille "Highway Star" med en svært forkjølet Ian Gillan fra Paris 1985:

The House Of Blue Light (1987)


Det tok over to år før de fem veteranene gikk i studio igjen, men de turnerte omtrent hele perioden. Da The House Of Blue Light kom ut i januar i 1987 var Deep Purple gigantstore, men albumet skuffet mange.

Lydbildet er altfor snilt, og låtene uteble også fra albumet. I ettertid har Ian Gillan sagt at albumet preges av enkeltindivider, og ikke et band som jobbet godt sammen på dette tidspunktet. De gamle konfliktene begynte også å dukke opp igjen, mest mellom Ian Gillan og Richie Blackmore.

Få låter er verdt å nevne fra det dårligste albumet gjort med MK2-besetningen, men "Hard Lovin' Woman" klarte seg til livealbumet som kom året etter.

Nobody's Perfect (1988)


Det morsomste for oss nordmenn med livealbumet Nobody's Perfect er at deler av det er spilt inn på Valle Hovin i Oslo, 22. august 1987. Albumet er et godt portrett på MK2-besetningen etter gjenforeningen.

Låter som "Strange Kind Of Woman" og "Black Night" blir gjort med største overbevisning, og vi får også "Perfect Strangers" og "Knocking At Your Back Door" fra 80-talls perioden. Dobbelalbumet klokker inn på 74 minutter, mens det finnes en 1999-versjon som strekker seg over halvannen time. På begge versjonene finnes en nyinnspilling av "Hush" for å markere 20-års jubileet til bandet.

Slaves And Masters (1990)


Våre venner kranglet igjen så busta føyk, og nok en gang var det Ian Gillan og Richie Blackmore som var kamphanene. Førstnevnte forlot da bandet i 1989. En Blackmore i sjefsposisjon fikk da inn Rainbow-kompisen Joe Lynn Turner, noe som forvirret fansen.

Grunnen var den at med Joe Lynn Turner, Roger Glover og Richie Blackmore var bandet mer Rainbow enn Deep Purple da disse var med i Rainbow fra 1981-1984. Albumet som sådann er en merkelig affære, og amerikanerne ville absolutt ikke ha det. I Europa gikk det bedre, både med albumet og turneen da de også plukket opp igjen "Burn" fra Coverdale/Hughes-perioden over 15 år tidligere.

Låtmessig er blant andre "King Of Dreams" og "Love Conquers All" langt fra ukjente blant Deep Purple-kjennerne, men de er også ganske langt fra å være relevante kapitler i den lange historien.

Hør Joe Lynn Turner synge "Burn" fra Coverdale/HughesSlaves And Masters-turnéen fra Zagreb i 1991:

The Battle Rages On (1993)


Bandet, eller rettere sagt Richie Blackmore forsøkte enda en runde med Joe Lynn Turner, og sistnevnte var Purple-medlem et stykke ut i prosessen med The Battle Rages On.

Nå ville imidlertid resten av bandet ha bestemmelsesrett også, og det gjorde sitt til at Ian Gillan på nytt returnerte til Deep Purple sitt 25-års jubileum i 1993, mot Richie Blackmores vilje.

Det første selvsagt både til et ustabilt album og en mye mer ustabil turné. Konserten i Birmingham er festet til video og utgitt, og her er Ian Gillans stemme i en forferdelig tilstand. Richie Blackmore var også i mot hele videoprosjektet, og kaster faktisk vann på kameramannen på videoen som er gitt ut. I intervjuer på filmen snakker også samtlige bandmedlemmer om hvilken egosentrisk boble Blackmore lever i.

The Battle Rages On-albumet er lett glemt, selv om bandet faktisk har plukket opp igjen tittellåta i livesettet sitt de siste årene. Andre låter som under tvil kan nevnes er synthmaset "Anya" og "A Twist In The Tale". En av de siste konsertene Richie Blackmore gjorde med Deep Purple var i Oslo Spektrum i 1993, der han knuste gitaren sin etter en sagnomsust konsert. For å fullføre turneen i Japan og en mindre runde i Europa igjen i 1994 hyra bandet inn ikke ukjente Joe Satriani, mens Richie Blackmore igjen dannet Rainbow med helt nye og relativt ukjente medlemmer.

Spillemessig var bandet imidlertid på høyden, og se Richie Blackmore utfolde seg fra Come Hell Or High Water-videoen:

Purpendicular (1996)


I 1996 startet Deep Purple et helt nytt kapittel. For første gang siden 1976 var det en annen enn Richie Blackmore som spilte gitar. Steve Morse, med en fortid i Dixie Dregs og Kansas er en helt annen type enn Blackmore, og soundet på Purpendicular er påfølgende et helt annet.

Med første singelen "Sometimes I Feel Like Screaming" satte de skapet på plass, og albumet ellers er preget av en god kjemi internt som man må tilbake til tidlig 70-tall for å finne. Selv om fansen var litt lettere sjokkerte klarte de å svelge "In Rosa's Cantina", "Vavoom: Ted The Mechanic" og "Hey Cisco".

Abandon (1998)


Nok et greit album fra Deep Purple, der de også så seg litt tilbake med en nyinnspilling av In Rocks "Bloodsucker", her kalt "Bludsucker".

Albumet ellers er jevnt, men uten de helt store høydepunktene. De etterhvert aldrende guttene har imidlertid gode dager, og turnerer også heftig. Det tar de også til Norge for første gang med Steve Morse, der rikspressen bruker mest plass på å skrive at Ian Gillan er blitt en skygge av seg selv. 5.500 personer løser billett i Spektrum i Deep Purples siste besøk i Oslo med Jon Lord på tangenter. Året etter drar de til Australia der de spiller inn både livealbum og DVD med tittelen Total Abandon.

Se Steve Morse og Deep Purple gjøre Purpendiculars "Ted The Mechanic" fra Australia 1999. Det virker imidlertid som Ian Gillans påkledningskonsulent ikke var med på denne turen...

Bananas (2003)


Det tok fem år mellom Abandon og Bananas, men Deep Purple turnerte konstant i mellom. I denne perioden headlinet de også Drøbak Blues Festival, der Jon Lord brukte vikaren Don Airey på grunn av et dårlig kne.

Noe av det siste Jon Lord gjorde i Deep Purple var Perihelion-DVD'en som står som et verdig dokument av den åttende besetningen, der de også børstet støvet av låter som "Mary Long" og "No One Came".

Bananas er en teit tittel og coveret er enda verre, men albumet isolert sett holder stand med kvalitetene på Purpendicular og Abandon. De kommer på ny til Oslo sammen med Uriah Heep og selger ut arenaen for første gang på 10 år. Mange låter fra Bananas preger setlisten på konserten, men publikum tåler "Silver Tongue", "I Got Your Number" og Steve Morses instrumentale "Contact Lost".

Rapture Of The Deep (2006)


Deep Purple sitt hittil siste studioalbum kom i 2006. Albumet tok de nok en gang til Oslo like etter release, der de spilte for drøye 6.000 tilskuere, nok en gang i Oslo Spektrum

Turneen som sådann var en av Deep Purple sin mest suksessrike, og albumet solgte også godt på nytt selskap. EMI fikk nemlig skylden for at Deep Purple ikke lenger solgte plater på 90-tallet, men med hjelp fra Edel Records i Europa og Eagle Records i USA ble albumet en suksess. Uten at det helt kan bevises, hever vokalist at platen er den mest solgte siden Perfect Strangers.

Se et lekent Deep Purple, 38 år inn i bandets karriere, gjøre "Lazy" med Steve Morse, Don Airey og resten av gjengen fra Montreux Jazz Festival i 2006:

Deep Purple har solgt 100 millioner album, og er fremdeles ett av de bandene i verden som gjør flest konserter på ett år. Det til tross for at vokalist Ian Gillan er passert 64, bassist Roger Glover er 63, trommeslager Ian Paice er 61 og "nykommerne" Don Airey og Steve Morse er henholdsvis 61 og 55 år gamle.


Odd Inge Rand





submit to reddit







Siste saker

Fremmed Rase: «Det e’ så varmt inn hær!»

Løkki: Hva norsk musikk trenger akkurat nå.

Christer Torjussen: Norges svar på Louis CK

Wallmans Oslo: Rockin'

Kris Kristofferson: "More country for old men"

Singin’ in the Rain: Vanntett underholdning!