Puls 06.06.09




Tips noen om denne saken


Les også

Åge Aleksandersen: Nok en seier på hjemmebane! (14.08.16)

Åge Aleksandersen & Sambandet: Furet værbitt (03.04.11)

Åge Aleksandersen og Sambandet: ...eller motsatt (13.09.10)

Åge Aleksandersen og Sambandet: Katalysator (20.06.08)

Åge Aleksandersen og Sambandet: Janne Ahonens Smil (Sgl) (04.05.08)

Åge Aleksandersen: Snöharpan (03.11.06)

Åge Aleksandersen: Danserinnen (sgl) (17.04.05)

Åge Aleksandersen: Gamle Ørn (22.04.00)

Unplugged, indeed! (25.02.00)

Gratulerer med dagen, Åge! (23.03.99)

Åge Aleksandersen: Flyg Avsted (05.02.99)

Åge på nett (29.01.99)



Kalender



Fra Svartlamon til Eldorado

(Trondheim/puls.no): Selvfølgelig klappes de fram til ekstranummer. ”Æ hadd faktisk regna med det,” sier Åge – før han drar i gang ”Twist and shout”, for å gå direkte over i ”Levva livet”. Far er på hjemmebane. På Svartlamon.

Det ble mye ståk rundt 60-årsdagen hans - alt for mye for jubilanten, om vi kjenner ham rett. Så når han nå legger ut på jubileumsturné, er det for å markere at det er 25 år siden ”Levva livet/Lys og varme” ble folkeeie. Om det ligger noen symbolikk i musikken som følger bandet inn på scenen, ser han seg tilbake relativt lett til sinns; ”Je ne regrette rien”.

Førprepremieren holdes i en ombygd verkstedhall på Svartlamon, dette evige kampområdet i Trondheim. Svært få med tilknytning til denne ”klynga av hus på Lademoen” vil protestere om vi påstår at stedet har anarkistiske trekk, men midt mellom all brukskunsten er de organisert nok til å ha en velfungerende boligstiftelse med egen Flytte-koordineringsgruppe – FlyKo. Ikke akkurat Obos.

Når Åge legger åpninga hit, har det imidlertid ingen verdens ting med anarkisme å gjøre. Et mer strigla band enn Sambandet skal du leite lenge etter, og sånn har han egentlig alltid villet ha det på veien. Før konserten forteller han meg om en pianist han hadde i 1976. En silde aften stilte han med tolvstrengs akustisk gitar i stedet for keyboard. Han ”følte ikke for” å spille piano denne kvelden. Da ”følte” bandlederen plutselig ikke for å spille med mannen heller. Ergo – Sambandet går på skinner. Ikke alltid som lyntog, men her faller aldri kjøreledningene ned.

Dette må ikke forstås som at Åge Aleksandersen er en streiting. Han peker på sin gitar av typen Gibson, og gir den skylda for hans yrkesvalg – ”og at æ ha kursen mot stupet”. I likhet med de fleste, vil jeg tro.

Han spiller ”Hvis du rekke ut ei hand”, en låt som veldig godt illustrerer Sambandets musikalske ståsted. Gunnar Pedersen, Morten Skaget og Skjalg Raaen oppfører seg som om de spilte i Status Quo, mens musikken er en utsøkt miks av Neil Young, Bruce Springsteen, Ulf Lundell og den sagnomsuste trønderrocken.

De drar i gang ”Min dag” – i hundreogførti! Og jeg kommer til å huske på samtalen jeg overhørte mellom Åge og trommeslager Terje Krokstad umiddelbart før konsertstart.

- Vi har litt trøbbel med det ene riffet …
- Glem det. Det nytter ikke å tenke. Bare spell.

Men så er det klart for en av hans aller fineste sanger, ”Mitt land”. Han fanga det perfekt for 25 år siden, og spørsmålet er ikke blitt mindre aktuelt med tida:

De stolte ørnan flyg over hav og land
Stille – stille betraktes ho og hain
Dæm sjer båten langt fra land
Dæm sjer vassdrag, vakre vann
Å mitt land mitt land, å kor drar du no?

Vi har hatt et offentlig ordskifte her til lands om hva som er ”norske verdier”. Kanskje er Åge Aleksandersen det nærmeste vi kommer? Med han ved roret er vi i hvert fall på rett

”Fire…! Fire…!” roper han, og får svar fra salen: ”Pils og en pizza!”

Det er ikke mye biff og champagne med Åge, men folkefest, det kan han regissere. Bandet lurer temaet til James Bond inn bakveien, og med ett er Svartlamon omgjort til en gatestump i Rio. I ”Sang til månen” er Sambandet forvandla til Sølvguttene, og det låter unplugged når de finner fram dem gamle Prudence-slageren ”14 Pages”.

Gjør klart for det aller vakreste partiet i jubleumssettet. ”Utgangspunktet var Sabra og Shatilla,” sier Åge – ”men i dag er det Gaza”. Vi får ”Va det du, Jesus”, etterfulgt av den aller fineste melodien han har lagd – ”Dekksgutten”.

Allsangen er tåredryppende vakker, og selv om Gunnar Pedersen vel ikke akkurat er Eric Clapton, så har han en like gjenkjennelig tone. Det er liksom ingen andre enn Gunnar Pedersen som egentlig får lov å spille soloen i ”Lys og varme”.

Men blir’e noe porno? Ja, for Åge har oppdaga at Viasat sender porno i åpen kanal! Barcelona! Messi og Iniesta! Ingen rotsækker, ingen driblebæcker – og de får det jaggu til å se ut som om ballen innimellom faktisk ikke er helt rund.

Om du syns dette høres ut som selve Ønskekonserten med Åge Aleksandersen og Sambandet, så har du fatta poenget. Det skal bare en ørliten klimpring til på gitaren, før publikum starter på egenhånd. Æ har så lyst til å dains med dæ… For en varme dette bandet ustråler!

Og plutselig er dansen kontemplativ hvile, to og to sammen, med arman kring kverann. Om man ikke er kjærestepar i forkant, blir man det når Åge synger ”Lys og varme”. Men er ikke denne sangen for lengst spilt i hjel? Kanskje på radio. Men ikke i levende live. På Svartlamon synger han den så intenst at man skulle tro det handla om en uroppføring.

Og det er akkurat der du har hemmeligheten med Åge Aleksandersen og Sambandet. De speller for harde livet. Hele tida. Bumben und Granaten!


Arild Rønsen





submit to reddit







Siste saker

Fremmed Rase: «Det e’ så varmt inn hær!»

Løkki: Hva norsk musikk trenger akkurat nå.

Christer Torjussen: Norges svar på Louis CK

Wallmans Oslo: Rockin'

Kris Kristofferson: "More country for old men"

Singin’ in the Rain: Vanntett underholdning!