Puls 14.10.08


Av: Petter Aagaard FOTO: Per Olav Heimstad


Spiller på Herr Nilsen i kveld, tirsdag 14 oktober.

Tips noen om denne saken


Les også

... og By:Larm-vinneren er... Jarle Bernhoft! (27.02.13)

Bernhoft leverer varene... Igjen! (26.02.11)

Bernhoft: Solidarity Breaks (31.01.11)

NAME - Weird is the new cool (09.01.09)

Jarle Bernhoft - Hyller Oslo, i Sandvika! (04.09.08)

The Source: of Christmas: Live (02.12.07)

Glory, Glory, Hallelujah! (01.03.07)

Span sliter (24.04.05)

Baderock: Europe på comeback-karusellen (01.08.04)

Spre budskapet: Span! (05.09.00)



Kalender



Jarle Bernhoft - Got Soul?

Norsk Soul har aldri vært et hetere tema enn det er i 2008, med Jarle Bernhoft, Name og Ole Børud i spissen, og enda flere rett rundt hjørnet. Puls har møtt ”den nye vinen” av sjelfulle menn (Vi får dekke kvinnene senere) og de er alle plateaktuelle med hver sin tolkning av sjangeren som er kjent for å selge så utrolig lite i dette landet. Hvordan folk oppe i kalde nord i det hele tatt kan relatere seg til afro/amerikansk musikk og livsstil er nok mange og varierte, men det ser ut som at det å ha en allsidig musikalsk bakgrunn er viktig…

Jarle Bernhoft, som nå er aktuell med albumet ”Ceramik City Chronicles”, har vært i musikkbransjen siden ’98, og har blitt fulgt nøye med av kritikerne helt siden han sang i bandet Explicit Lyrics, som han senere transformerte til Span. Mest kjent som en respektert rocker, nå har han altså gått solo og har blitt mer myk i kantene. I stallen til verdens største plateselskap Universal er nå denne multiinstrumentalisten klar for å erobre vårt land. Jeg møter han en vindfull tirsdags formiddag utenfor cafèen ”Evita”, og etter at sykkelen er låst, og jeg har fått spandert på han noe å drikke, spør jeg rett ut:

Når var det du merket at du hadde ”soul”?


JARLE: Poserer med ”Die Hipster Scum” på t-skjorten. Hans favorittband i Tyskland. FOTO: Per Olav Heimstad

Jeg vet ikke, jeg synes egentlig at sjangerbegrepet er veldig snodig. Denne soulgreia, det er vel noe med fasinasjonen for den særegne rytmikken og fraseringen fra Vest-Afrika. Jeg har ikke fått så mange kommentarer om at jeg hadde en soulstemme når jeg sang i Span, men jeg har tenkt på det en del selv. Heldigvis var de som fulgte Span veldig åpne for nye stilarter, og det er de forhåpentligvis ennå, og hvis ikke, vel, det er greit det å.

Vi sitter på to slitte barkrakker med fokuset rettet mot gata, og hva vi ser foran oss er det multikulturelle Grønlandsreiret. Folk i alle former og farger vandrer forbi oss, og musikken i bakgrunnen er av en annen type sjel enn den vi prater om. Utenom den søte jenta bak disken, er vi omringet av våre nye landsmenn. Vi er rett og slett midt i et fargerikt fellesskap, og det virker som at Jarle liker denne delen av Oslo. Nå som han har en helt ny sound, må jeg jo bare spørre:

Hvem er hovedinspirasjonskildene denne gangen?

Sly Stone er nok den aller største, så jeg håper ikke at jeg kommer til å bli tatt for å plagiere han. Marvin Gaye, Donnie Hathaway, Stevie Wonder og James Brown bør selvsagt også nevnes, og jeg oppdaget nylig britiske Lewis Taylor. Jeg ble fullstendig hekta etter bare 3 gjennomlyttinger. Hans førstealbum anbefales på det sterkeste!

Vi begynner å prate om det faktum at soulmusikken slik vi kjenner den i dag, ble skapt under mye motgang og rasisme i USA. Dette er et tema som utvikler seg til en liten analyse av disse sære amerikanere. Landet som Jarle har turnert flere ganger.

På bokhandler i USA finnes det ”egne” hyller for African/American history, det er en slags segregering som opprettholdes på begge sider av det ”gjerdet”. Jeg synes det er utrolig trist, men jeg kan forstå det på sett og vis…

Han blir enda mer engasjert og anbefaler meg å sjekke ut Dr Cornell West og hans konsept ”Black Men who mean Business” hvor ”N-ordet” debatteres fram og tilbake, mens funky rytmer spilles i bakgrunnen.

Jeg digger sånne ting, og håper at en gang i en nær framtid, og jeg tror vi er på god vei, spesielt her i Oslo, til å viske ut ordet ”rase” en gang for alle.


JARLE: Jeg er jævla glad i stillhet…” FOTO: Per Olav Heimstad

Hele intervjuet har tatt en ny form, og jeg stiller ingen av de spørsmålene jeg har skrevet på lappen. Vi blir derimot ”hentet inn” igjen en halvtime senere når fotograf Per Olav Heimstad entrer cafèen og slår av en prat med oss. Han forteller Jarle at de møttes for ca 4 år siden da han gjorde et intervju for ”Metal Express Radio” (apropos ”soul” liksom).

”Det har vært så mye vann under brua siden den gang” sier Jarle spøkefullt, men da sier Per Olav at etter de nye låtene til Jarle å dømme, renner i alle fall det vannet under brua nå i riktig retning.

Etter en humoristisk foto-session i en skitten bakgård, tar vi turen til en av Jarles favorittplasser, ”Teddy’s”, en 50-talls cafè hvor han for øvrig har sittet og skrevet en del av låtene sine. Han overrasker meg med å spandere på meg en vaffel, og jeg spør ut av det blå:

Hvor viktig er den falsetten?

Hmm… For meg så er det litt sånn at jeg føler at jeg gjør noe jeg ikke kan. Jeg hadde nesten ikke falsett for noen år siden. Mitt artistnavn Ceramik gjenspeiles også i dette, fordi ”det” var noe jeg heller ikke fikk til på skolen liksom.

Albumet til den langt over gjennomsittet dyktige falsettsangeren går likevel under navnet Jarle Bernhoft, hvorfor så er tilfelle vet han ikke helt selv. Det var tydeligvis ”hipp som happ” for plateselskapet hvilket artistnavn han skulle bruke. Faktisk så skrev han under platekontrakten med Universal før han i det hele tatt gikk inn i studio. De må nok ha hatt god tro på denne artisten, som selvsagt ikke bare en ”vokalist”.


MULTIINSTRUMENTALIST: ”Kanskje det jeg er aller best på er tamburin, man skal ikke kimse av tamburinen altså, det er faktisk et veldig viktig instrument.” FOTO: Per Olav Heimstad

En ting er jo stemmen din Jarle, men du trakterer jo flere ting?

Ja, jeg har vært innom jævlig mye greier. Det første jeg lærte meg var fløyte, men jeg fikk en liten maskulin krise i 12 års alderen, så jeg har også en skummel fortid som tubaist. Jeg begynte faktisk å bli ganske god på tuba, men så fikk jeg eksem på leppa, så da begynte jeg med slagverk. Strenginstrumenter har det blitt mye av, og ”litt” piano, men det er jeg egentlig jævlig dårlig på altså. Det samme kan sies om mine europeiske og kinesiske fioliner, men jeg har ikke noe sperrer på å teste ut nye ting. Så fort jeg blir ”okey” på et instrument, så vil jeg egentlig bare videre. Kanskje det jeg er aller best på er tamburin, man skal ikke kimse av tamburinen altså, det er faktisk et veldig viktig instrument.

I musikkvideoen ”Streetlights” spiller han alle instrumentene selv, noe han påstår var mer fordi han ville unngå kaoset med ”for mye folk” under innspillingen, og i den andre videoen ”Sunday”, ser du han spille trekkspill av alle ting. Beskjeden som han er, valgte han å ikke nevne dette instrumentet da vi gikk gjennom lista tidigere.

Hvordan var prosessen i studio?

Anders Engen som produserte plata sammen med meg, ville dra til New Jersey å spille inn plata, og vi spilte inn 11 låter på knappe 2 uker, bare èn ble kastet. For meg er det litt sånn ambivalent, en plate som handler om Oslo spilles inn i USA, men samtidig så har det vært fint å se på New York med Oslo-øyne. Jeg hadde spilt inn ganske detaljerte demoer på forhånd så jeg gikk i den fella. Det ble en utfordring i prosessen, spesielt med å gi plass til piano.


BASSIST: The Shining har jeg vært med og spilt bass, “because of the mind-fuck of it”. FOTO: Per Olav Heimstad

Vi fortsetter å prate om hans begeistring for Oslo, og hvordan forskjellige artister ofte stikker av til London og Berlin pga at de er lut lei ”Tigerstaden”. Jarle derimot omfavner denne byen som strever etter å finne sin egen identitet, og hele hans kroppsspråk forteller meg at han virkelig elsker denne plassen med hele sitt hjerte. Han vil ikke en gang ha bilde av seg selv på platecoveret sitt, men heller et bilde av byen.

Du solodebuterte på Prince tribute-plata ”Shockadelica”, hvordan var det?

Det var fint å jobbe med Kringkastingsorkesteret, men de hadde ingen vocal-booth, så jeg sto og sang i det rommet de lagrer pauker, så vi la noen jakker over, for å dekke til lyden…

… og det er alt Jarle har å si om det. Han leser sjeldent anmeldelser, så han har nesten ikke fått med seg at han fikk strålende kritikker for den jobben han gjorde på låten ”The One”, fra samtlige aviser i Akersgata (og i Puls). Han titter faktisk ned i gulvet og begynner å prate om andre ting når jeg gir han skryt, så jeg merker at jeg må begynne å snakke om noe som interesserer han mer. Jeg lykkes.

Hvordan vil din musikk høres ut live forresten?

Vi er 7 stykker på scenen, og det er en spennende prosess, og jeg tror at om et år fra nå av, så vil låtene forandre seg ganske kraftig, det er sånn det alltid er. Torstein Lofthus for eksempel, trommeslageren fra The Shining er helt nydelig med sin ”superhero drumming”. Det blir derimot ingen karakterforskjell, siden plata er spilt inn veldig organisk.

Nå våknet han plutselig opp, og forteller engasjert historier om hvordan han plukket ut musikerne til hans nye band. Det er nesten som at han håper på at mange av dem blir opptatte med andre prosjekter fremover, slik at han kan få spille med så mange musikere som overhodet mulig. Pianist David Wallumrød (fra bandet Lester) blir nevnt med varme ord, og han sier at stort sett alle han spurte, takket ja til å være med.

Det har ikke bare vært soul med deg Jarle, hva er din musikalske bakgrunn?

Explicit Lyrics var det første bandet jeg var med i som fikk til noe, og parallelt med det spilte jeg gitar på en del ting. Span ga jo ut 2 album, og jeg har nok rekorden i kortest basskarriere i Big Bang. Når jeg var på turne med dem i Los Angeles i ’06, en by jeg for øvrig ikke er noe glad i, var Øystein Greni veldig hypp på spre fokuset litt, så jeg sang også et par låter. The Shining har jeg vært med og spilt bass, “because of the mind-fuck of it”, og i en periode så spilte jeg gitar med Bertine Zetlitz og eksperimenterte en del med det, noe som jeg videreutviklet videre med Kristin Asbjørnsen. Anne Hukkelberg var kjempefin å spille bass og gitar med, og ja, Line Horntveth, fløytisten i bandet mitt spiller jeg også litt med. I gamle dager, spilte jeg forresten på albumet til Sigurd Køhns sekstett ”A womans got to have it”, og så jobbet jeg med søsknene Bremnes hvor jeg fikk lov til å ”føkke opp” lydbildet deres, med å skru helt syke lyder. Ved siden av musikk, så har jeg studert engelsk litteratur på Blindern.

All infoen ovenfor tok vel nærmere 10 minutter for Jarle å ramse opp, fordi dette er tydeligvis en mann som kun lever i nuet. Han tenker ikke så mye på hva han gjort, men heller på hva han har lyst til å gjøre. Etter en stund kom han f.eks på at han har spilt på 2 plater med Friko, noe som han var veldig kry av, men han glemte å nevne at han synger og spiller gitar under pseudonymet ”Rod Hot” i rockabilly-bandet Green Granadas med folk fra Sogn og Fjordane. Eller at han synger i bandet The Funky Hot Grits, som tar utestedet Mono med storm hver 17 Mai. En tradisjon de har planer om å fortsette med i minst 5 år til. Dette bandet er muligens også en av inspirasjonene for at Jarle nå har gått den musikalske veien han har gjort.


SOLO-ALBUM: "Det jeg er alt for lite flink til er å sette meg mål for hva jeg skal oppnå med denne skiva, annet enn at jeg skal være fornøyd med den selv." FOTO: Per Olav Heimstad

Hva annet i verden er det som har ”soul”?

Jeg synes f.eks at dikt og poesi gir meg et jævla svært kick, fordi det har en fantastisk rytme. Man får en slags beat, eller ”puls” om du vil. Jeg liker å gå rundt å høre på byen, det er jeg opptatt av, man skal ikke ta det for gitt. Ja, så er jeg veldig glad i stillhet.

Han har nå gått over til å drikke eplemos direkte fra flasken, vaffelen hans er oppspist (jeg har ikke rørt min ennå, pga brunosten) og han sitter der med et lurt smil, akkurat som om han vet noe ingen andre vet. Kanskje han lytter til lyden av byen? Det er i alle fall av denne grunn at jeg bare må spørre det åpenbare spørsmålet, som de fleste i musikkbransjen nå lurer på. Fordi en artist som har blitt kritikkerost på nesten alt han har vært med på, må jo klare å svare på følgende:

Hvilke forventninger har du nå til ditt solo-prosjekt?

Jeg har ikke tenkt så mye på det. Det jeg er alt for lite flink til er å sette meg mål for hva jeg skal oppnå med denne skiva, annet enn at jeg skal være fornøyd med den selv. Norske soulartister fram til nå har jo ikke solgt en dritt, så det hjelper å senke skuldrene. Forventningene er vel å selge 500 skiver. Det jeg derimot gleder meg til er å spille konserter. Jeg stoler veldig på Universal, de er glødende opptatt av musikk, de jobber hardt med det de driver med, men de driver med mye søl også. Likevel så ser jeg faktisk på dem som gode kamerater.

Med et så avslappet forhold til platekontrakter og underholdningsbransjen generelt, og en eklektisk karriere på over 10 år bak seg, må jeg bare stille han et lite spørsmål til, et som heller ikke står på lappen min:

Blir man egentlig rik i denne bransjen?


JARLE: "Jeg ble fysisk kvalm av å høre fuzzgitar". FOTO: Per Olav Heimstad

Ja, på alt annet enn penger… Plater selger jo ikke lengre, rent økonomisk så er jo dette et minusprosjekt. Men jeg har kjøpt leilighet med en kompis på Tøyen, og jeg eier senga mi, så har jeg en del instrumenter som er mine til odel og eie.

I nesten 3 timer har vi nå skravlet, og jeg kunne ha gjerne sittet her i 3 timer til, men undertegnede må dessverre videre, men Jarle blir værende, setter seg ned i baren og bestiller noe mer å drikke. Helt avslappet og rolig, uvitende om at han snart skal sette musikk-Norge på hodet, nok en gang. Det må nok være en søt soulmelodi som svinger inn i hodet hans, fordi som han sa til meg en time tidligere:

Jeg er ganske rastløs når det gjelder alt annet enn musikk…

I kveld (tirsdag 14 oktober) spiller Jarle Bernhoft på Herr Nilsen kl 21.00. Det er bare å kjøpe billett...

2 soulartister om Jarle:

Ole Børud
Span var det beste og tighteste rockebandet i norsk historie, og Jarle sang drittøft. At han gikk soul på sin solo-plate var for meg det mest naturlige ting i verden. Jeg er en kjempestor fan!

Name
Det jeg må si om Jarle er at han er overraskende sjelfull, og det har ikke noe med at det er en norsk artist… Jo, det har det faktisk…


GRØNLAND: I en bakgate med Jarle og undertegnede. FOTO: Per Olav Heimstad


Petter Aagaard





submit to reddit







Siste saker

Fremmed Rase: «Det e’ så varmt inn hær!»

Løkki: Hva norsk musikk trenger akkurat nå.

Christer Torjussen: Norges svar på Louis CK

Wallmans Oslo: Rockin'

Kris Kristofferson: "More country for old men"

Singin’ in the Rain: Vanntett underholdning!