Lady Moscow: Barrel Dance
Lady Moscow er en musikalsk kitschmalerinne som tegner kroppen din med henrivende bevegelser og utslått hår. Med herlige overdrivelser og akustisk lengsel har den ettårige Oslo-kvintetten sluppet debutalbumet Barrel Dance.
Hun stod på en scene ikke langt fra der bestefarens navn er risset inn i asfalten. Håret var sort og inndelt i seks sekvenser; seks fletter jeg i ettertid har forsøkt å kopiere. Det var interrailsommer og jiddishe lieder mit jazz, rock, ost und west. Jeg var stum av begeistring. Med meg hjem hadde jeg en plate jeg forgjeves forsøkte å påprakke andre, og en gryende erkjennelse av at flettesveisen krever betraktelig tykkere manke enn min. I årene som fulgte kunne flere balkanmusikalske interrailere, innflyttere og barn av tverrkulturelle fornuftsekteskap bivånes på ulike scener i Norge. Plata mi ble plutselig spilt på vorspiel og jeg tenkte på Kusturicas Underground og the times som er achanging. Nå har jeg Lady Moscow i stua; en ettårig Oslo-kvintett som nylig utga albumet "Barrel Dance".
Lady Moscow består av Bjørn Galdal på gitar og vokal, Roger Antonsen på trekk- og klokkespill, Line Grenheim på fiolin, samt Stefan Remen og Truls Agnar Skjørholm på henholdsvis kontrabass og perkusjon. På plata har de også med seg gjestevokalist, piano, tekjeler og blåsere. Folknroll kaller de selv det de bedriver, og etter første gjennomlytting er jeg enig i betegnelsen, selv om det muligens bare er en semantisk vri på andre og mer utslitte begrep. Det er i så fall ikke bare ordene de leker med; innholdet på plata er også en heftig lek med godt etablerte musikkuttrykk. Med tolv velproduserte og livlige låter inviterer de til heseblesende dans, og jeg innrømmer glatt at jeg får lyst til å prøve meg på flettesveisen igjen. Åpningssporet Indian Giver, valsen The Song of Gregers Grahm og sjettesporet Ghost er umiddelbare favoritter, og Gogol Bordello er humoristisk tilstedeværende på flere av låtene. Øvrige assosiasjoner er Tom Waits, Di Grine Kuzine og på allerede nevnte Ghost; Nick Cave. Sistnevnte ville forøvrig vært misunnelig på albumets coverillustrasjoner.
Og dersom folknroll er en semantisk bortforklaring av same shit, vil jeg foreslå å beskrive Lady Moscow som det man i kunsten kaller camp; en bevisst lek med etablerte og til dels populærkulturelle effekter med bred appell. Det er altså ikke i betydningen falskt, fuskete eller feil jeg bruker ordet kitsch i ingressen. Dette er ingen tynn og flau kopi - som flettesveisen min - men dyktige håndverkere med en klar agenda. Dette er bredbent sjangerdans som funker aldeles fortreffelig. Utgivelsen bærer generelt preg av å være skapt med en ironisk distanse det ikke er lett å fange med øret, men som var det hemmelige etternavnet til den nå nedlagte kaféen Spasibar. Jeg tror den må fanges med kroppen. Og jeg tror Lady Moscow er kapabel til til å fange både deg og denne med dette albumet, som mest av alt er en solid søknad om å få fortsette å male allerede henrykte kropper med fengende folknroll på byens konsertscener.
Del på Facebook | Del på Bluesky