George Clinton: Make my Funk the P-Funk!
(Oslo/PULS) Aldri har det vært et mere entusiastisk publikum utenfor Rockefeller denne småkalde mandagskvelden i september måned, og med god grunn: George Clinton, mannen med DNA´et til all hipp-hopp leverte nemlig en over the top funk-fest ingen noensinne har sett maken til før. Hvor var DU når Parliament/Funkadelic tok over Rockefeller sier nå bare jeg?
George Clinton & The P-Funk Allstars / /
Ja, hva skal man egentlig si? Kan det egentlig bli mer gøy enn det her? La oss starte med det visuelle: Vi snakker altså om 22 (!) musikere på scenen samtidig i alle aldre, farger og kjønn. Ikke en gang et rockeband har 5 gitarister som spiller samtidig, men som ikke overspiller hverandre. Det var en 500 kilo tung trumpetist, en liten hobbit på saksofon, en syltynn danser/akrobat som var så sexy at til og med mannfolka tok seg selv i å stirre på hans "9-pack". Blodsexy koristdamer som bare danser i trusa og BH´en, og ikke minst en gamling i 60-åra som sprader rundt i bare bleiene. En mann hadde tro det eller ei, pupper (!) og sist, men så absolutt ikke minst, George Clinton, the grandfather of funk, hadde en hårsveis som gjorde ord fattige.
 SPIRITUELL: "Everybody got a little light, under the sun!" FOTO: Bjørn Avlesen |
Dette var altså en megaparty hvor hele Oslo burde vært invitert, og festen varte jammen meg i over 3 og en halv time. Det var skittent, svettende, groovy, berusende, hyperaktivt, bissart, skranglete, rotete, eksentrisk, stinkende, gurglende og selvsagt, blodfunky. La meg gi dere 3 eksempler: Han lille hobbiten, som forøvrig heter Graig Thomas var en strålende (og skrikende) saxofonist som kjørte 10 minutter lange soloer, han sang etterpå som en alien, og så spilte han keyboards når han skulle ha pustepauser. Michael Hampton er en over gjennomsnittet tjukk gitarist som dro klassikeren til avdøde Eddie Hazzel, Maggot Brain i havn etter en 15 minutter lang gitarsolo som var like fascinerende som frustrerende. Rapperen Parlamac aka Sir Nose var the ultimate pimp som både rappet, danset og flørtet intensivt med damene. Hvis ikke denne mannen fikk seg et ligg denne kvelden, så kan Ja9 og OnklP bli våre nye statsråder med en gang.
 SING: "Tear the roof off the sucka!" FOTO: Bjørn Avlesen |
Det var vel ikke en eneste sang som ikke varte under 20 minutter, men det mest fantastiske denne kvelden var det overperfekte publikumet som kunne teksten på absolutt alle låtene. Så og si alle sangene handlet om rumpa i en eller annen form. La meg nok en gang gi dere 3 artige eksempler: Shit, God damn, get off your ass and jam. - Free your mind, and you ass will follow. - I got ants in my pants and I need to dance. Humor altså, i sin råeste form. Man kan jo alltids trekke frem at lyden ikke var perfekt, eller at det ble litt vel mye improvisering, men det er jo akkurat dette som er sjarmen med dette bandet. De driter i det, de har det gøy, og det smitter over på alle i salen. Eller hva sier du til dette sitatet fra Mr. Funkenstein himself: "To the left, to the walls, to the sweatdrip down my balls!"
 GEORGE: "I got ants in my pants and I need to dance!" FOTO: Bjørn Avlesen |
George Clinton, mannen som vi alle kom for å se, dukket opp på scenen ca en time ute i showet, og da sto han egentlig bare å "ronket" mikrofonstativet sitt, mens han småjokket litt på de kvinnelige danserne og sang (=skrek) en av de aller største klassikerne Freak of the week. Ikke så mye sceneutstråling fra den mannen der altså, eller rene toner for den saks skyld. Men hva skal man egentlig forlange? Mannen er snart 70 år, og det at han smilte og plystret bittelitt holdt jo egentlig i massevis. "He was putting the FUN in P-Funk". Eller for å si det på en annen måte: Han var høy som en kirkeklokke...
 WE WANT THE FUNK: "Tear the roof off the sucka!" FOTO: Bjørn Avlesen |
P-Funk handler om unity, en for alle og alle for en, ha det gøy liksom, uansett hva/hvem du er. De var f.eks ikke så keen på å gi oss så mye nye låter denne kvelden. De spilte stort sett bare gamle hits, og det var nok smart, fordi jeg tror ikke at folk har akkurat fulgt med på karrieren til George Clinton og hans P-Funk Allstars de siste 30 årene... Den eneste nye låten de spilte var Bounce to this fra fjorårets album How late do you have to be before you are absent?. Den funket overaskende bra, men det er nok fordi at hele lydbildet til låta er basert på hans storhetstid på 70 og tidlig 80-tallet. Atomic Dog fra albumet "Computer Games" var den eneste låten de spilte fra hans solokarriere, One nation under a groove kom fra hans psykedeliske Funkadelic periode, mens Flashlight og Tear the roof off the sucka (We want the funk) var høydepunktet fra den Moog-synthetiserte Parliament epoken.
 NORWAY: "Does anyone have a joint?" FOTO: Bjørn Avlesen |
De avsluttet konserten med å synge i gospel-harmonier: Everybody got a little light under sun. Tenk litt på det folkens. Spesielt dere som gjorde den store tabben med å ikke dra på Rockefeller i går. Dere får bare sette dere ned på deres kne å be om at den 68 år gamle George lever i noen år til, slik at dere kan få oppleve denne friheten i kunstformen musikk neste gang han kommer på Norgesbesøk... Det disse guttene og jentene (og han kjønnsløse) nemlig våget er det vi i Norge må slutte å tenke på... Janteloven. Drit i den, rett og slett! Alle dere menn som leser denne anmeldelsen burde gå å låne mammas gamle kjoler (eller bleier for den saks skyld) og gå ut på byen å ha det gøy, og le litt av dere selv for en gangs skyld. La den mektige P-Funk gjengen vise veien og bli en fri sjel.. Jeg sier det igjen: Free your mind, and you ass WILL follow!
Del på Facebook | Del på Bluesky
Spidergawd - bare å glede seg til neste kapittel!
(16.09.25) Turneen begynner førstkommende fredag. Tenna i tapeten og hæla i taket!