Puls 25.03.08


James Labrie tok en prat med PULS om fortid, nåtid og fremtid.
Foto: Odd Inge Rand

Tips noen om denne saken


Les også

BUKTAFESTIVALEN, Tromsø 16-18/7. (02.08.15)

Dream Theater: A Dramatic Turn Of Events (10.09.11)

Mike Portnoy slutter i Dream Theater (10.09.10)

Bildespesial: Progressive Nation i Spektrum (28.09.09)

Dream Theater: Black Clouds & Silver Linings (30.06.09)

Dream Theater: Overrasket og overbeviste (01.10.07)

Dream Theater: Systematic Chaos (27.09.07)

Dream Theater: Kronologisk maktdemonstrasjon (01.10.05)

Dream Theater: Octavarium (07.06.05)

Dream Theater: Live At Budokan (3 CD) (06.10.04)

Dream Theater: Solid, men ikke fullkomment (22.01.04)

Dream Theater: Train Of Thought (10.11.03)

Dream Theater: Six Degrees Of Inner Turbulence (14.03.02)

Tre timer i drømmeland (31.01.02)

Dream Theater over New York! (03.10.01)

Forrykende, Dream Theater! (30.03.00)



Kalender



Dream Theater: Nok en plate, nok en verdensturné, nok et intervju

Dream Theater har i løpet av sin snart 20 år lange karriere vokst seg til å bli en kjempe i den progressive musikkverdenen. Selv etter 9 studioalbum og 5 livealbum vet bandet og fornye seg, og man vet aldri hva man kan forvente seg når amerikanerne slipper nytt mareriale. Med det i bakhodet, var derfor ingenting mer naturlig enn å slå av en prat med vokalist James Labrie i forbindelse med bandets konsert i Oslo for en tid tilbake.

Systematic Chaos er tittelen på Dream Theaters nyeste opus. Tilfeldighet eller ikke, men det var iallefall akkurat dét, altså kaos, som gjorde sitt til at dette intervjuet ikke ble ferdigstilt før nå, noen måneder etter at intervjuet fant sted i forbindelse med bandets konsert i Oslo Spektrum. Når man i tillegg egentlig var satt opp på intervju med gitarist John Petrucci, men endte opp med vokalist James LaBrie, måtte man raskt kassere alle spørsmålene om Petruccis gitar- rigg og det store spørsmålet om han noen gang kommer til å gå tilbake til Ibanez. Likevel, LaBrie viste seg som høfligheten selv, så da var egentlig alt lagt til rette for en hyggelig prat om nåtid, fremtid og fortid.

Med et nytt album i bagasjen er det vel naturlig og på sin plass å starte med nettopp dette, selv om et slikt spørsmål nok etterhvert begynner å bli rutine for LaBrie.

Jeg synes det er et veldig sterkt album, og absolutt noe vi kan være stolt av. Vi har vokst som låtskrivere og musikere, og det synes jeg dette albumet viser. Vi er mer fokusert, og har en balanse der vi klarer å inkorporere det harde, det progressive, det atmosfæriske, det dynamsike og det melodiøse på en bra måte. In the Presence of Enemies part 1 og part 2 er et veldig godt eksemepel på akkurat dét, og blir for meg et av høydepunktene på skiva.


Dream Theater: Systematic Chaos (2007)

Om vi da går inn på enkeltlåter, er det noen andre låter på skiva James LaBrie ønsker å trekke frem?

Ministry of Lost Souls er helt klart en låt jeg setter stor pris på, en en låt jeg synes er veldig kraftfull. På den andre siden har vi Forsaken, som jo er mer rett frem, og The Dark Eternal Night som er mer agressiv, men egentlig kunne jeg fortsatt slik på alle låtene på skiva, for det er noe spesielt med alle i mine øyne.

Det er vel ingen hemmelighet at Dream Theater synes å stake ut en ny retning for hver skive de gjør, og også Systematic Chaos følger i det samme fotsporet. Er dette noe bandet gjør intensjonelt, eller lar de ting komme naturlig?

Vel, hver skive er naturligvis en gjenspeiling av vårt indre, men med Systematic Chaos var det likevel litt annerledes enn tidligere. Tidligere har vi ofte diskutert eller planlagt i hvilken retning vi ønsker å gå. Denne gangen gikk vi bare i studio med et åpent sinn, og lot ting komme naturlig. Det første vi skrev til denne skiva var faktisk In the Presence of Enemies, og da var rammen for skiva på mange måter lagt. Prosessen ble satt i gang, for å si det sånn. Grunnen til at vi tidligere har staket oss ut en retning, er at vi ikke ønsker å gjenta oss selv. Vi liker å gjøre ting litt spennende, og det er vi nødt til om skal klare å holde inspirasjonen oppe.

Nyskapning er dermed et stikkord i Dream Theater- universet. Men med så mange album under beltet, og når bandet allerede har gjort konseptalbum, spilt med symfoniorkester, inkorporert gospel- kor, samt gjort album som skiller seg så klart fra hverandre, bare for å nevne noe, hvilke grenser er det igjen for bandet å bryte?


James Labrie: Høflig kar med stor stemme.

For meg eier ikke musikk grenser. Jeg føler at vi fortsatt har så mange muligheter og veier å gå. Så lenge man har den rette innstillingen og gløden, er det et uendelig hav av muligheter der ute. Det kommer egentlig bare ann på deg selv, og det er derfor vi fortsatt trives med det vi gjør. Det er ferfor vi kan gi ut skive etter skive og turnere verden gang på gang.

Den observante Dream Theater- fan har nok fått med seg at trommis Mike Portnoy har hatt og har mye å si for bandets utvikling og retning rent musikalsk. Med tanke på at bandet som regel staker seg ut en ny retning for hver skive de gjør, er det ofte konflikter om hvilken retning man skal ta?

Når man jobber i et kreativt miljø vil man alltid komme opp i situasjoner der man ikke tenker i de samme banenene, eller har de samme meningene om hvordan ting skal være. Likevel, for oss er ikke dette noe stort problem, og har egentlig mest med kommunikasjon å gjøre. Vi kjenner hverandre så godt, så mye av kommunikasjonen skjer nærmest rent telepatisk (Neida, det var ikke Morten harket som ble intervjuet...). Noen ganger krever det litt mer arbeid, og da prøver vi ut forskjellige greier til vi finner noe som alle er tilfreds med. Når man komponerer musikk gir man av seg selv, og da kommer man ikke utenom at uenigheter kan og vil oppstå.

Metallica og Muse er to band som synes å ha stor innflytelse på Dream Theater om dagen, og mange mener at disse referansene til tider ofte kan bli for påtatte. Er dette noe gutta i bandet tenker på?

Når man lytter til musikk, vil det bestandig være slik at man sammenligner det man hører med andre band man kjenner. Slik jeg bruker å beskrive slike situasjoner, eller svare på slike spørsmål, er at ingen band har retten til en spesiell sound eller stil. For noen kan det høres ut som Metallica, mens noe annet kan høres ut som Stone Sour for andre, så slike ting blir veldig individuelt egentlig.

Helt siden midten av 80- tallet har Dream Theater vært et hardt arbeidende band, og har turnert verden siden begynnelsen av 90- tallet. For mange band blir slike omfattende turnéer en nødvendig plage, mens andre lever og ånder for veien. Så nå, etter over 15 år på veien, trives gutta fortsatt på turné?


Dream Theater: Hvilken vei tar de neste gang?

Vi elsker å dra på turné, og, ja, etter alle disse årene, trives vi fortsatt med det. Men selvfølgelig er det negative sider med det. Det verste er all reisingen mellom konsertstedene og det at man er borte fra familien sin i så lange perioder. Men sånn er det her i livet. Det vil alltid være noe som er vanskelig, og noe man ønsker annerldes. Slik er den menneskelige naturen. Det finnes ikke noen perfekt jobb, men jeg må si at den jobben jeg har som vokalist i Dream Theater ikke er langt ifra iallefall.

En aldri så liten filosofisk vri fra LaBrie, men det var da heller ikke første gangen. Men hvordan forbereder vokalisten seg da til slike omfattende turnéer? Det må da være en rimelig stor belastning for stemmen å turnere så hyppig og så lenge?

For meg er det viktig å holde seg i form, så jeg jogger 5 kilometer hver dag, og drikker mye vann for å bevare stemmen. Vitaminer og et godt kosthold er også viktig for meg, for da klarer jeg å holde ut lenger på alle måter. Det er den fysiske delen, men også den mentale delen spiller en stor rolle i det å klare seg på veien. Man må ta vare på seg selv, ellers blir det fort stopp. Søvn er en annen ting, og for meg er kanskje det den viktigste faktoren for å kunne være i stand til å levere varene kveld etter kveld.

Mange er nok spent på hvilken vei Dream Theater velger å gå i fremtiden. Hvor ser LaBrie bandet om noen år?

Jeg tror at mulighetene er uendelige, som jeg sa tidligere. For øyeblikket har vi det veldig bra, og med et nytt plateselskap i ryggen føler vi at vi har startet et nytt kapittel i bandets historie. Ting ligger veldig godt til rette for oss nå, og det er vi veldig tilfreds med. Nye album, nye retninger, og nye måter vi kan uttrykke oss på er muligheter som nå ligger åpne for oss. Det handler også mye om å trives med det man gjør, og at man er fornøyd med det, for den dagen man ikke er det, da er det bedre å gi seg mens leken er god. Men akkurat dét er noe som jeg ikke ser for meg i nærmeste fremtid.

Og vi lar det være siste ordet fra en pratsom James LaBrie. Hvordan konserten senere på kvelden fortonet seg kan du lese mer om her. Om du i tillegg ønsker å lese om hvordan åpningsbandet Symphony X klarte seg, finner du det her


Marius Nilsen





submit to reddit







Siste saker

Fremmed Rase: «Det e’ så varmt inn hær!»

Løkki: Hva norsk musikk trenger akkurat nå.

Christer Torjussen: Norges svar på Louis CK

Wallmans Oslo: Rockin'

Kris Kristofferson: "More country for old men"

Singin’ in the Rain: Vanntett underholdning!