Puls 20.03.08


Arjen Lucassen tok seg tid til en prat med Marius Nilsen og PULS.

Tips noen om denne saken


Les også





Kalender



Arjen Lucassen: Et dypdykk i en komponists hode

Siden midten av 90- tallet har Arjen Lucassen servert rockeoperaer og konseptalbum på løpende bånd. Mannens kapabiliteter som komponist, produsent, gitarist og musiker er det vel få som setter spørsmålstegn ved, og mannen begynner for alvor å sette sine spor rundt omkring i musikkens verden. I forbindelse med Lucassens ferskeste Ayreon- slipp, 01011001, hadde derfor ikke undertegnede noe annet valg enn å reise til Nederland og slå av en prat med denne velartikulerte kjempen.

For alle som driver med prog og metal, har Ayreon i løpet av de siste 10 årene utviklet seg til å bli en storslått musikalsk institusjon. Arjen Lucassens musikalske og episke univers har forenet storheter som Bruce Dickinson, Neal Morse, Fish, Ken Hensley og Devin Townsend, bare for å nevne noen, og har opparbeidet seg en stor fanskare over hele verden. I skrivende stund er Lucassen aktuell med sitt nyeste Ayreon- slipp, 01011001, så vi kan jo starte med å la Arjen fortelle litt om hva det hele dreier seg om denne gangen.

Ser man på konseptet, eller historien om du vil, er denne skiva en slags del 2 av mange tidligere Ayreon- album. Den binder sammen alle mine tidligere album, og forklarer sammenhengen mellom disse. Rent musikalsk har vi denne gangen å gjøre med et litt mørkere og hardere album enn tidligere, men det er helt klart fortsatt veldig Ayreon, og da med alle de alementene det innebærer.


Ayreon: 01011001 (2008)

Som vanlig, i alle fall i Ayreon- målestokk, har vi også denne gangen med et dobbel- album å gjøre. CD 1 er navngitt Y, mens CD 2 omhandler Earth. Hva er det egntlig som ligger bak dette?

På mitt tredje album, Into the Electric Castle, introduserte jeg den utenomjordiske rasen Forever, som hadde mistet evnen til å føle. På det etterfølgende albumet, Flight of the Migrator, introduserte jeg planeten Y, som denne rasen Forever kom fra. Det jeg har gjort denne gangen, er at jeg har gått nærmere inn på denne planeten, og det er det CD 1 på denne skiva omhandler. Her ser vi at planeten Y og denne rasen Forever har blitt helt avhengig av maskiner og teknologi, og i et siste forsøk på å "finne" sine følelser igjen, sender de DNA til den planeten som vi i dag kjenner som vår egen planet.

En aldri så liten samfunnskritisk vri på det hele, om man ser på det fra et noe høyere abstraksjonsnivå. Men hva så med CD 2, Earth?

Ettersom CD 1 sluttet med at DNA ble sendt til vår planet, omhandler CD 2 at liv tar til på jorden. Menneskene er egentlig barn av denne utenomjordiske rasen, Forever. Så, ja, i korte trekk, det er det skiva handler om.

Så, om vi beveger oss tilbake til virkeligheten, det er vel liten tvil om at det er en stor oppgave å produsere et slikt album. Hvordan tilnærmet du deg arbeidet denne gangen?

I forhold til tidligere, hadde jeg en litt annen tilnærming denne gangen. Som regel, når jeg går i studio, har jeg alt klart på forhånd, men denne gangen arbeidet jeg frem en del av materialet i studioet. På den andre siden, gjorde jeg mye på samme måte som tidligere, blant annet det at jeg først gjorde all musikken, og deretter tok for meg tekstene og hvilke vokalister jeg ville involvere. I all hovedsak er det slik at jeg tar en ting av gangen, slik at jeg egentlig ikke vet hvordan albumet kommer til å låte før det er ferdig.


Arjen Lucassen, Marjan Welman og Laura ten Hoedt. Foto: Marius Nilsen

Gjestevokalister er et av de mest fremtredende elementene i Ayreon. Denne gangen har Arjen involvert storheter som Daniel Gildenlöv, Hansi Kürsch, Jørn Lande og Bob Catley, bare for å nevne noen av de i alt 17 vokalistene som opptrer på albumet. Hva det vanskelig å få alle disse vokalistene med denne gangen? Vi snakker jo her om rimelig profilerte og travle folk.

For hvert album jeg gjør, blir det litt lettere å få med folk. Ayreon har etterhvert vokst seg såpass stort at folk har hørt om det, og det gjør prosessen litt mer smidig. Samtidig er det likvevel vanskelig, for det må passe med timeplanen til vokalistene og så videre. På dette albumet har jeg 17 forskjellige vokalister, og noen krevde mer arbeid enn andre, men til slutt gikk kabalen opp.

Har så Arjen noen personlige favoritter blant vokalistene på det nye albumet?

Absolutt ikke, kommer det kjapt fra Arjen. Dette er vokalister som jeg er fan av i utgangspunktet, så du kan si at alle er mine favoritter. Jeg involverte dem i albumet fordi jeg likte dem i utgangspunktet, så det ville vært umulig for meg og valgt ut en favoritt.

Her lukter det diplomatisk svar på lang vei, men Arjen er en veldig symatisk kar, så vi skal ikke tære mer på det. Likevel må det nevnes at både Jørn Lande og Steve Lee ble nevnt flere ganger, så at disse nok har en høy stjerne hos Lucassen er det vel liten tvil om. Men om vi da går videre, og ser litt tilbake på tidligere gjestevokalister på Ayreon, har Arjen involvert noen vokalister han i ettertid skulle ønske han ikke hadde gjort?

Ja, faktisk, det har skjedd 3 ganger. Hovedsakelig skjer dette når folk sender meg opptakene via internett, for når folk er i studioet mitt, og jeg er tilstede, kan jeg påvirke ting i min retning og få det beste ut av folk. Det er virkelig tungt når slike skjer, og man må si til vokalistene at dette ikke duger, så derfor foretrekker jeg å arbeide med vokalistene i mitt eget studio.

Hva med Fabio Liones innsats på Through the Wormhole, da? Du har jo nevnt tidligere at dét ikke ble helt som du hadde håpet på.

Fabio er en fantastisk vokalist, men dette var nok en av gangene der jeg ikke hadde valgt rett låt til rett vokalist. Han slet en del med både melodien og rytmen, så det krevde mye arbeid av både meg og han, men det gikk til slutt. Jeg vil uansett aldri gi ut noe jeg ikke er fornøyd med, med dette var nok en av gangene jeg var uheldig med låtvalget.

En av Arjens store helter er Paul McCartney, og det er en kjennsgjerning at Arjen har prøvd å få Macca med på Ayreon. Vil vi noen gang få høre legenden på en Ayreon- skive, eller har Lucassen gitt opp håpet? Og hva med David Gilmour?

Hehe, det toget er nok dessverre gått. Det var faktisk kun på den første Ayreon- skiva jeg prøvde å få han med, men jeg forsto raskt da at det aldri kom til å skje. Dessverre. Det er vanskelig å komme gjennom til slike folk, man blir sperret av plateselskap og managere, og det hele blir rett og slett nesten en umulig oppgave. Historien er nesten lik når det kommer til David Gilmour, men han snakket jeg faktisk med personlig da jeg intervjuet han for Aardshock Magazine på slutten av 90- tallet. Likevel, han har sine ting og er førnøyd med det.

Om vi så beveger oss litt tilbake til Arjens tidligere verk, hvordan vil han sammenligne disse, og er det noe han ville forandret om han kunne gjøre det?

Det er noe med nesten alle platene mine som, etter min mening, har et ankepunkt. Førsteskiva, The Final Experiment, har noen samplinger og digitale synther jeg ikke er så førnøyd med, mens andreskiva, Actual Fantasy, har trommesmaskin, som jeg gjerne skulle byttet ut med ordentlige trommer. Into the Electric er faktisk den eneste plata som jeg ikke ville ha forandret noe på, for både Universal Migrator- platene og The Human Equation har ting, om enn ikke store, som jeg skulle ønske jeg gjorde annerledes. Om vi så ser tilbake på Into the Electric Castle, synes jeg den er den skiva som låter best av alle Ayreon- skivene. Jeg sier ikke at det er den beste skiva, men at det er den skiva med best produksjon og lydbilde - varmt, dynamisk og åpent.

Som nok sikkert den obersvante leser har fått med seg, står Into the Electric Catle som en bauta i Ayreon- historien, og var også det albumet som gjorde Ayreon til mer enn bare et lite, obskurt prosjekt fra Nederland. I sin tid var det også planer om å videreutvikle det hele, i form av en animert film. Hva skjedde egentlig med dette?


Ayreon: Into the Electric Castle (1998)

Det hele startet da en fyr fra Tsjekkia tok kontakt med meg og sa han ville filmatisere Into the Electric Castle. Han kom over til meg i Nederland, der vi skrev kontrakt og ble enig om hvordan ting skulle gjøres. Ting ballet på seg, og før vi viste ordet av det var budsjettet tidoblet, Warner Brothers ble interessert, og det hele ble blåst opp til det ugjennkjennelige. De ville gjøre det mer kommersielt, og til slutt var på et stadie der jeg bare sa at de kunne glemme det hele, og jeg trakk meg ut.

Kunsterisk og personlig integritet av en annen verden, med andre ord. Men hva med Ayreon fremover, da? 01011001 skaper en link mellom alle Ayreon- skivene, og da er på en måte ringen sluttet. Kan vi i det henseende forvente oss flere Ayreon- album i fremtiden?

Som du sier, har jeg nå linket alle Ayreon- skivene opp mot hverandre. Om jeg skulle fortsette med den samme historien, og komme opp med enda en ny vri, ville det nok blitt alt for komplekst. Derfor ser jeg ikke for meg at jeg kan fortsette denne delen av Ayreon- universet. På den andre siden betyr ikke dette at Ayreon er over, det betyr egentlig bare at jeg må komme opp med nye ideer og finne en annen tilnærming.

Så, med alt dette i bakhodet, hva blir det neste på tapeten for Arjen, da?

Vel, egentlig så har jeg sluttet å planlegge. Jeg tar ting som de kommer, for ting blir aldri som man har planlagt uansett. 01011001 skulle egentlig bli et solo- album, Star One skulle bli et album med Bruce Dickinson, mens Ambeon skulle bli et elektronisk, instrumentalt album, så ting endrer seg hele tiden. Veien blir til mens man går, og det er slik jeg ser på tiden fremover også. Jeg vil ikke begrense meg selv, og ved å ikke planlegge for mye slipper ting å bli tvunget frem på en unaturlig måte.

Siden debuten på midten av 90- tallet med The Final Experiment, har mange fulgt etter med sine egne mer eller mindre storslåtte verk. Nikolo Kotzev's Nostradamus, Tobias Sammet's Avantasia og Aina er bare noen få av slike rockeoperaer som har blitt sluppet i løpet av de siste årene. Hva synes så Arjen om disse, og det faktum at han har startet en ny bølge av rockeoperaer og konseptalbum? Og er han redd for kun kunkurransen?


Arjen Lucassen og PULS' utskremte.

Egentlig syns jeg dette bare er bra. Du kan sammenligne det med Seattle og grunge- bølgen på begynnelsen av 90- tallet. Disse banda var med å hype hverandre opp, og jeg føler det er det som skjer med alle disse konseptalbumene og rockeoperaene nå til dags. Vi bygger hverandre opp, i motsetning til at vi spiser hverandre opp, om du skjønner hva jeg mener. Om folk hører en rockeopera eller et konseptalbum, og liker det, så vil de ha mer. Jeg har hørt alle disse nye rockeoperaene, men for meg er det litt vanskelig å bedømme de på et objektiv plan, siden jeg kjenner alle disse folkene så godt. Men det er mye bra der ute, for eksempel Nostradamus av Nikolo Kotzev. For meg er det også litt artig, for, som du sier, så var jeg med å starte denne bølgen, og det gjør meg litt stolt.

Og stolt burde Lucassen absolutt være, for med 01011001 har nederlenderen levert nok et storslått produkt. Vi setter strek for denne gang, og takker Arjen for en utfyllende og inspirerende prat. Og, ja, forresten, om du liker prog og vinyl, stikk innom Rembrandtplein flea market om du befinner deg i Amsterdam. Mye flott og billig vinyl her, og når i tillegg Ayreons 01011001 også blir sluppet på vinyl snart, er dette plassen å være. God tur!


Marius Nilsen





submit to reddit







Siste saker

Fremmed Rase: «Det e’ så varmt inn hær!»

Løkki: Hva norsk musikk trenger akkurat nå.

Christer Torjussen: Norges svar på Louis CK

Wallmans Oslo: Rockin'

Kris Kristofferson: "More country for old men"

Singin’ in the Rain: Vanntett underholdning!