Puls 09.11.07


Nirvana, 22/7/93 (foto: Jesse Frohman)


Kurt Cobain
Krist Novoselic
Dave Grohl

Tips noen om denne saken


Les også

Nirvana: Unplugged In New York (05.02.08)

In Memoriam: Nirvana 1993 (del 2) (09.11.07)

BIFF 07 - Kurt Cobain: About A Son (22.10.07)

Nirvana MTV Unplugged på DVD (07.10.07)

Ny Kurt Cobain-film på vei (19.01.07)

Låtlista til Nirvana-boksen offentliggjort (01.11.04)

700.000 for Kurt Cobains gitar (19.04.04)

Nirvana 'comeback' seinere i år? (20.08.02)

Kurt Cobains dagbøker i bokform (26.07.02)

Cobains dagbøker blir bok (23.08.01)

Courtney Love stopper Nirvana-boks (02.07.01)

Dave Grohl trommer med Queens Of The Stone Age (27.06.01)

Var det Nirvana som drepte musikkavisene? (19.12.00)

Oasis med Kurt Cobain-tribute (06.04.00)

Kurt Cobain kåra til rockens villbasse (22.03.00)

Ny Nirvana-skive (09.03.00)

Nirvana i box? (16.04.99)



Kalender



In Memoriam: Nirvana 1993 (del 1)

For Nirvana var året 1993 fylt av kontraster: Her var bandets kanskje verste konsert noensinne, fulgt senere på året av et knippe med deres mest intense og rå opptredener. En av de mer minneverdige konsertene deres (for en gigantisk understatement!), en akustisk konsert i regi av MTV fra november 1993, blir nå omsider gitt ut på DVD. Vi i Puls synes utgivelsen gir grunn for feiring, og for å komme i rett stemning tar vi et dypdykk i arkivet, på leting etter hvor Nirvana stod, og hvor de var på vei, en sen novemberkveld i 1993.

På en uannonsert konsert ved Roseland Ballroom i New York, 23. juli 1993, tok Nirvana for første gang en baklengs-Dylan: De plugga ut. Med Lori Goldston på cello, fremførte de fire akustiske sanger på slutten av settet. Kidsa som ville moshe til «Smells Like Teen Spirit» ble rastløse, og alle VIP'ene som var der i forbindelse med New Music Seminar bestilte høylytt nye drinker. Kun fire timer i forveien lå Kurt Cobain livløs på et hotellrom i New York, med ei sprøyte i armen. Det er Michael «Cali» DeWitt, Frances Beans barnepasser, som forteller om episoden i Everett Trues bok «Nirvana - The True Story». Bandet hadde akkurat sjekket inn på hotellet i New York. Plutselig kom Courtney løpende ned korridoren fra rommet hun delte med Kurt, skrikende på Cali. Kun iført undertøyet lå Kurt livløs like innenfor døra, med øynene vidt oppsperret og en nål i armen. Cali slo Kurt hardt i brystet gjentatte ganger. Som om han hadde vært holdt under vann i flere minutter, gispet Kurt plutselig etter luft. Det ble lys i de blå øynene hans. Han var tilbake.

Året 1993 bestod av konflikter, ett nytt album som plateselskapet fant «uspiselig», og uforløst spenning både mellom band og management, internt mellom bandmedlemmer og mellom bandets frontfigur og hans glamourkåte kone. Ett av deres fineste øyeblikk, Unplugged konserten fra november 1993, blir i år å finne i komplett utgave på DVD. Siden denne utgivelsen antakeligvis kommer til å stå på julas ønskeliste for mang en Pulsleser, tror vi det kan være på sin plass å invitere deg, kjære leser, med på mimretur i to deler, tilbake til året 1993. Pakk med niste og hodetelefoner, for her begynner vi!


São Paulo, 16/1/93

«I am my own parasite»
Året startet på verst tenkelige måte: Nirvanas største konsert, 16. januar på Morumbi Stadium i brasilianske São Paulo, har gått ned i historien som deres antakeligvis verste. Foran et sted mellom 80.000 og 110.000 tilskuere, hadde trioen det de senere har beskrevet som et «mental breakdown». Det var lenge siden de sist hadde spilt og øvet sammen, de var nervøse for å opptre foran et så stort publikum, og ryktene vil ha det til at Kurt hadde blandet sprit og piller før konserten. Settet, som det pr. dato ikke sirkulerer noe komplett opptak av, inneholdt angiveligvis flere coverlåter og jams enn Nirvana-originaler. Bandet var under kontrakt for å spille minst én time, men allerede etter førti minutter kastet Krist Novoselic bassen sin mot Kurt, og stormet av scenen, frustrert over hvor rævva alt var. Crewet fant ham backstage og fikk overtalt ham til å gå ut igjen, slik at de i det minste kunne overholde kontrakten. En uke senere, etter at de hadde spilt inn noen demoer til et nytt studioalbum, opptrådte de foran 70.000 mennesker ved Praça da Apoteose i Rio de Janeiro. Konsertopptakene viser et noe mer fokusert band denne gangen som fikk trompethjelp av Red Hot Chili Pepper's Flea under signaturlåta «Smells Like Teen Spirit».

«We're waiting for the dinosaurs to die out. They will die. And then we'll move into their homes»
En tape med demoene bandet hadde spilt inn mens de var i Brasil ble sendt til Steve Albini, en virtuoso av de sjeldne når det kommer til å forevige rå, tørr, aggressiv, naken musikk i et studio. Med sin kompromissløse indie estetikk, sin bagasje som frontfigur i bandene Big Black og Rapeman, samt arbeidet han hadde gjort med noen av Kurts favorittplater, «Surfer Rosa» (Pixies), «Pod» (The Breeders) og «Rid of me» (PJ Harvey), gjorde at han var bandets desiderte førstevalg som «lydingeniør» for deres neste album. Et samarbeid med Albini ville bevise en gang for alle at Kurt og Nirvana fremdeles var en del av den uavhengige musikkscenen, selv om de var på en major label og hadde erobret verden med kommerse «Nevermind». Albini kunne gi dem lyden de ønsket seg, samt hjelpe dem i samle opp sårt trengt street-cred i undergrunnsmiljøet de en gang var en del av. Arbeidet med plata, som opprinnelig skulle hete «I Hate Myself And Want To Die» (en sang med dette navnet endte for øvrig opp på Beavis & Butthead samleren fra samme år), startet 14. februar ved Pachyderm Studios, i Cannon Falls i Minnesota. Bandet arbeidet effektivt og hadde spilt inn hele plata på under to uker.

Resultatet ble sendt til plateselskapet Geffen Records, deres management og diverse advokatkobbel som hadde noe med bandet å gjøre. Menn i sorte dresser med stresskofferter likte åpenbart ikke plata, som etterhvert fikk navnet «In Utero», konkluderte med at den var «unreleasable», og at dette mest sannsynlig var egenrådige Albinis feil. En salig skittkasting mellom Albini og diverse juss- eller økonomiutdannede bigshots startet, med Kurt fanget midt mellom barken og veden, insisterende på at «bandet har full kontroll over sin egen musikk». Rotet omkring plata og produksjonen fortsatte gjennom april og mai, før man plutselig oppdaget at alt ville ordne seg om bare vokalen og bassen kunne puttes høyere i miksen. Selv om Albini hadde fått alle garantier om at ingen skulle tukle med opptakene hans, gikk han motvillig med på å la Scott Litt fikse på singlene «Heart-Shaped Box» og «All Apologies». «Pennyroyal Tea» ble også remikset for en amerikansk versjon av plata. «In Utero» fikk omsider slippdato 21. september.


Fra innspillingen av «In Utero» ved Pachyderm Studios, februar 1993 (foto: Carter Nicole Launt)

Som med PJ Harveys Albini-innspilte «Rid Of Me», ble også «In Utero» en kontroversiell plate som splittet fansen. De som ønsket radiovennlige hitsingler i samme gate som på blankpolerte «Nevermind» fant lite å bli glad i på «In Utero», mens mer undergrunnsorienterte lyttere gjenfant mer av det ekte Nirvana på denne plata. I motsetning til «Nevermind», som lydmessig føles veldig rotfestet i tidlig 90-talls alternativ rock, spiller «In Utero» fremdeles som en pokker så moderne plate; mye takket være Albini. Plata er dømt til å ryste deg: Her fremkaller Kurt demoner fra det brennende dypet i seg selv. Selv om han påstod i intervjuer at låttekstene ikke var selvbiografiske, er det vanskelig å tro ham. Ta for eksempel åpningssporet «Serve The Servants», som starter med linja «Teenage angst has paid off well, now I'm bored and old» (Nirvanas suksess med «Nevermind»), eller «That legendary divorce is such a bore» (om Kurts skilte foreldre). Tilsvarende på «Heart-Shaped Box», en rystende kjærlighetsode, som med refrenget «Hey! Wait! I got a new complaint» sender et spark til den sensasjonsorienterte tabloidpressen som var over Kurtney (Kurt + Courtney = Kurtney) som gribber hver gang muligheten bød seg. De originale Albini-miksene av låtmaterialet sirkulerer blant samlere og på nettet. Kommer du over dem, er de absolutt verdt å lytte på: De er, om mulig, enda sterkere enn versjonene som endte opp på plata.

«There's a new sound taking the music industry by storm and it's called...alternative rock!»
Utenom konfliktene i forbindelse med miksen av «In Utero», lå bandet relativt lavt første halvdel av 1993. Den forrige studioplata deres, «Nevermind», falt utenfor Billboard's Top 200 liste i juli, etter å ha vært inne i totalt 92 uker. Kvelden for den uannonserte konserten ved Roseland Ballroom i New York, som ble nevnt innledningsvis, var da bandet for første gang kunne testkjøre en setliste med mye nytt materiale for den planlagte «In Utero» høstturneen. Bandet ønsket å inkludere en ekstra gitarist slik at Kurt kunne fokusere mer på vokal og mindre på fuzzpedaler, noe som fikk gitarteknikeren Big John Duncan til å hjelpe gutta ut på fire låter denne kvelden. Cellisten Lori Goldston ble også kalt inn på scenen for «All Apologies» og den akustiske biten av settet.


Roseland Ballroom, 23/7/93

Kurt, i sin rødstripete, hullete Dennis-genser, Krist, nå med kort hår og en fjong skjorte og trommis Dave Grohl startet settet med nye «Serve The Servants» og «Scentless Apprentice», til da ukjente sanger for de fleste i publikum. Alle kidsa som hadde sett MTV og var kommet for å moshe til «Smells Like Team Spirit» (sic), ble utålmodige da de ble servert en rekke nye, nakne, kaustiske sanger fremfor de gamle hitene de ville høre. «Milk It», «Very Ape», «tourette's»...WTF?? Som om ikke det var nok, grungeheltene plugga ut og kom trekkende med en cello på slutten av settet! Dette, fra bandet som hadde for vane å smadre gitarer og velte forsterkere? «Polly» var den første sangen som ble spilt akustisk. Som ved Newport i 1965 begynte noen å le, noen å bue, noen å prate høyt. Selv om Nirvana gjorde det motsatte av Bob Dylan, fikk bandet samme reaksjon: Nå hadde de virkelig gått for langt... «Dumb», «Something in the way» og Leadbelly's «Where did you sleep last night?» ble alle gjort akustisk, før bandet gikk av scenen. Som ekstranummer, brant de gjennom «Smells Like Teen Spirit» og en episk, feedbackdruknet versjon av «Endless Nameless».

«A certified, honorary punk rocker»
Da september kom, nærmet det seg endelig plateslipp. Geffen Records var redd for at «ukommersielle» «In Utero» ikke ville skifte mange nok plater. Den så altså ikke ut til å bli noen «Radio Friendly Unit Shifter», så det ble bestemt at det heller ikke skulle slippes singler fra den i USA. Plata solgte 180.000 eksemplarer i Statene den første uka. Målt i markedsandeler, var nå Pearl Jam større; deres «Vs» hadde første uka solgt hele 950.000 eksemplarer i landet. Det er riktignok mulig at kjedene Wal-Mart og K-Mart påvirker tallene, for de ville først ikke ha noe med «In Utero» å gjøre: På grunn av baksiden av coveret, en kollasje av foster, blomster og kroppsorganer, og låttittelen «Rape Me», nektet de å selge den. Det ble senere laget en egen Wal-Mart/K-Mart utgave av plata, hvor coveret ble endret og sangen kalt «Waif Me» i stedet.


Første opptreden med Pat Smear, NBC Studios («Saturday Night Live»), 25/9/93


Big John Duncan, som hjalp dem ut som annengitarist ved Roseland Ballroom i juli, var ikke noen endelig løsning som bandet kunne leve med. Kurt begynte å lete etter gamle punk rock gitarister som kunne turnere med dem til høsten, men klaget, ironisk nok, over at «...most of them were junkies.» Cali DeWitt foreslo Georg Ruthenberg, også kjent som Pat Smear, som var med på å forme smått legendariske The Germs i 1976 sammen med Darby Crash. Pat hadde også spilt i noen filmer, opptrådt på TV shows, og ble definitivt sett på som tilstrekkelig «punk rock» til å kunne hjelpe Nirvana fylle ut lyden også på store arenaer. Pat ble ringt opp av Courtney, tok entusiastisk imot forslaget, og tilførte bandet sårt trengt humor og utemmet energi. Pats ilddåp ble på programmet «Saturday Night Live», 25. september 1993. Bandet spilte noen litt rustne, men intense versjoner av «Heart-Shaped Box» og «Rape Me».

«Cut myself on angel's hair and baby's breath»
Den første av deres i alt 45 planlagte konserter i USA, ble holdt ved Veterans Memorial Coliseum i Phoenix, 18. oktober 1993. Dette skulle bli en stadion- og arenaturne, og bandet skulle bli et «profesjonelt arena band», istand til å levere varene foran tusener kveld etter kveld. Milelangt fra det ekte, uavhengige punk rock bandet som ragget opp og ned langs den amerikanske nordvestkysten i en sliten van kun få år i forveien... Dette var nok noe som slet hardt i Kurt, som omfavnet den vide «rockestjerne» eksponeringen han fikk gjennom MTV, men som samtidig fryktet å bli sett på som en «sellout» av punk rock miljøet han kom fra. Kunne bandet overføre magien fra de svette, røykfylte kjellerklubbene til digre, kalde og sterile sportsarenaer?

Nirvana var kjent for å bruke sin egen popularitet til å promotere og hjelpe ut mindre kjente band. En eklektisk miks av band ble plukket ut som oppvarmere for dem under «In Utero» turneen: Grungeforløperne Mudhoney spilte support i starten, deretter roterte rollen mellom band som The Boredoms, Meat Puppets (mer om disse i del 2!), de uimotståelige Deal søstrene i The Breeders, Half Japanese, søte Shonen Knife, sludgemessiasene i The Melvins og syresvidde Butthole Surfers.


Michael «Cali» DeWitt

Scenen, kledt med to digre kopier av dukken med englevinger som pryder «In Utero» coveret, og noen digre, krokete plastikktrær, minner om en av Gustave Dores illustrasjoner til «Inferno». Dave, gjemt bak trommesettet, hamrer som en apekatt besatt av onde makter, Pat sjangler glisende, barføtt rundt på scenen, ruvende Krist svaier frem og tilbake mens Kurt hest vrenger ut «What is wrong with me??» fra konsertåpneren «Radio Friendly Unit Shifter». Avisa USA Today rapporterte: «Creative anarchy deteriorated into bad performance art as the band overindulged a tendency towards willful chaos.» Blandet, og til dels negativ medieomtale av høstkonsertene deres var noe bandet hurtig måtte lære seg å tåle. Setlistene varierte ikke stort mellom konsertene: Bandet pløyde vanligvis gjennom mellom 20 og 25 sanger i løpet av drøye 90 minutter, deriblant et par akustiske numre, ofte bestående av «Dumb», «All Apologies» og «Jesus Doesn't Want Me For A Sunbeam».

Oppfatningene av «In Utero» turneen er mange og varierte. Kurt var vanligvis ikke særlig snakkesalig under konsertene, og flere opplevde at bandet, som før var et ærlig, altoppofrende rockeband som spontant smadret sine eneste instrumenter, nå var blitt en maskin som rutinemessig kjørte gjennom kveldens setliste. Litt feedback på slutten, og programfestet splintring av unnværlige gitarer kronet forglemmelige konsertopplevelser.


Halloween: Kurt som dinosauren Barney, 31/10/93

Om Kurt var gretten og holdt seg mest borti sin egen krok mens bandet var på scenen, stod det heller ikke særlig bedre til utenom konsertene. Transport foregikk i to busser; en for Kurt og Pat, og en for resten av bandet og crewet. Det var spenning mellom Kurtney på den ene siden, og Krist og Dave på den andre. Forholdet mellom Kurt og Courtney hadde også sett lysere tider. Kurt hatet kjendiskulturen, mens Courtney blomstret i den. Kurts forhold til eget management var nådd ny bunnmåling siden problemene med «In Utero», presset utenfra føltes utålelig, dopproblemer ble verre, han slet med udiagnostisert magetrøbbel og drømmen om den ukompliserte, barnlige gleden ved å spille musikk med venner fra nordvestkysten virket nå mer fjern enn noensinne. Kurt var i tillegg overbevist om at kona hadde et forhold til enten Evan Dando eller Billy Corgan. Krist fortalte til magasinet Musician i oktober 1993, lettere diplomatisk: «Before, we were just vagabonds in a van, doing our thing. Now we've got a tour manager and a crew and it's a production. We've got schedules and shit. It used to be an adventure. And now it's a circus.» Steve Turner, gitarist i Mudhoney fortalte Everett True: «That tour with Nirvana was horrible. It was the least fun we'd ever had, it was heartbreaking how fucked-up their organisation was... Kurt was miserable and secluded, it was so horribly sad...»

Alt var heldigvis ikke bare «doom & gloom»: På halloween spilte bandet ved University of Akron i Ohio. Kurt var for anledningen kledd ut som Barney, en diger, rosa dinosaur, og kom slentrende på scenen med en flaske Jack Daniel's i hånden. Pat var Slash fra hårete Guns N' Roses, Dave en mumie og Krist var Ted Danson fra serien Cheers, komplett med inskripsjonen «PC» i panna; kort for «politically correct». Bandet kunne fremdeles stelle i stand bråk og hente frem magien de hadde i årene før «Smells Like Teen Spirit» plutselig eksploderte i ansiktene deres...

Det var under denne delen av «In Utero» turneen at Nirvana ble kontaktet av MTV. Den «kommerse høyborgen», og «fienden av all uavhengig musikk» ville ha bandet til å gjøre en Unplugged konsert i november samme år. Bandet var først negative til ideen. Vil ikke dette være den ultimate sell-out, Kurt?

In Memoriam: Nirvana 1993 (del 2)

Mer om Nirvana:

Azerrad, M.: Come As You Are: The Story Of Nirvana (Virgin Publishing, 1994)
Cross, C. R.: Heavier Than Heaven: A Biography Of Kurt Cobain (Hyperion, 2002)
True, E.: Nirvana – The True Story (Omnibus Press, 2006)

www.nirvanaguide.com
www.livenirvana.com


Hans Joakim Skadsem





submit to reddit







Siste saker

Fremmed Rase: «Det e’ så varmt inn hær!»

Løkki: Hva norsk musikk trenger akkurat nå.

Christer Torjussen: Norges svar på Louis CK

Wallmans Oslo: Rockin'

Kris Kristofferson: "More country for old men"

Singin’ in the Rain: Vanntett underholdning!