Puls 01.08.07




Tips noen om denne saken


Les også

En uke med "tjukken" - Puls tester iPod nano (25.09.07)



Kalender



Puls tester mp3 spiller for sommersesongen

Sommeren er tiden for lite klær og små mp3-spillere. Det handler det ikke lenger om hvorvidt spilleren har plass til en million eller en milliard sanger og har innebygget altmuligrart. Like viktig blir det at den er liten, enkel og ikke kjennes ut som en dregg i lomma. Hvis pod’en i tillegg har en pris som gjør at det ikke betyr økonomisk ruin å glemme den igjen på uteserveringen, ja da har vi en mp3-spiller for for de lyse månedene.

Puls har testet fire spillere. Fire små og enkle mp3-spillere til under tusen kroner i utsalgspris. Vi har vurdert enkelhet, lydkvalitet og utseende, men har ikke lagt særlig vekt på andre funksjoner.

iPod Shuffle fra Apple
iPod shuffle har fått navnet sitt etter en av de mest populære funksjonene til sine storebrødre; muligheten til å velge tilfeldig fra sangene på spilleren. Dedikerte shufflebrukere har spekulert i utallige artikler og blogger om hvordan denne funksjonen faktisk virker. Jeg har sett påstander om iPoder som foretrekker Steely Dan på mandager, og de som åpenbart går gjennom homoseksuelle perioder. Jeg er sikker på at både psykologer og statistikere har sine innvendinger til disse påstandene.

Vi fikk tilsendt en eplegrønn iPod Shuffle. Dette er virkelig en oppvisning i minimalisme. Spilleren har et navigasjonshjul i front og to skliknapper på undersiden. Én for å skru spilleren av og på, og en for å veksle mellom "shuffling" og sekvensiell spilling. Det er symptomatisk for Apples brukere at mange ikke kjenner funksjonen til den siste knappen. Ellers i pakken finnes det et sett hodetelefoner og en USB-kabel. Spilleren har bare én utgang, som veksler mellom hodetelefonutgang og USB-tilkobling. Hele spilleren er formet som en klype, og er ikke større enn det modne kvinner kan finne på å henge i ørene.

De hvite hodetelefonene er vel ikke like eksklusive som før. Etter at Apple har brukt noen år på å mette markedet blir det vel like ekslusivt som tribal-tatoo på overarmen. Likevel sitter det mye magi i disse. Jeg tar meg selv i å føle at jeg tilhører det gode selskap når jeg tar dem på, dessuten lyder de svært bra og ligger behagelig i øret.

Redaksjonens førstevalg i computere, er naturligvis mac’er. iPoden kommer uten cd’er bruksanvisninger og formaninger. Sett USB ledningen inn i hodetelefonutgangen, plugg kablen inn bak i Mac’en og du er igang. Dette var enkelt, kanskje var det litt for enkelt. De neste minuttene minner mer om overgrep enn om oppsett. Opp spretter iTunes, og ting begynner å skje i rasende tempo. Den spør ikke engang hva jeg heter før den begynner å tafse i biblioteket mitt. Ubeskjedent begynner systemet å overføre lydspor i hytt og pine. Legg merke til at jeg skriver lydspor her. Barnesanger, odde kapitler fra lydbøker og fysikkforelesninger ble ukritisk ”synket” til iPoden. Overgrepet tok slutt da jeg klarte å finne innstillingen som het ”Manually manage music” gjemt under flere klikk.

Resten av fyllingen gikk derimot smertefritt. Velg godsanger fra biblioteket og slipp det til iPod ikonet. Enklere kan det ikke bli.

Lyden fra denne spilleren er fantastisk. Visstnok skal apple ha forbedret bassen på denne spilleren, muligen som en slags kompensasjon for den lille størrelsen. Man kan merke at Apple har noen generasjoner bak seg med dette produktet. Alle detaljene stemmer bare så bra. Det lille navigasjonshjulet gir et fysisk klikk som tilbakemelding når du trykker på det. De små detaljene er også på plass; Trykker du på play etter å ha satt spilleren på pause, fader den lyden over et par sekunder.

X4 fra Asono

Asono er et ikke mindre enn et norsk produsent av forbrukerelektronikk. På samme måte som amerikansk, tysk, svensk og britisk forbrukerelektronikk settes det hele antagelig sammen i Kina. Asono ble verdensberømte i Norge da de designet en spiller som så ut som om du hadde hengt en tepose rundt halsen. En samlet norsk designerstand sluttet et øyeblikk å klappe seg selv på ryggen, og klappet isteden unisont i hendene.

X4 ser ikke ut som et tepose. Den klarer det kunststykket og være både liten og maskulin på en gang. Spilleren er sort og blank og ca 8x3x0,7 cm stor. Tenk monolitten fra ”2001 – En romodysée”, så har du den. Når du plugger den i lyser displayet lekkert blått. Navigasjonspunktene lyser farlig rødt. Nå snakker vi stereoutstyr slik det så ut for 20 år siden, parret med Knight Rider. Denne spilleren hadde helt klart den høyeste oppmerksomhets-faktoren av alle spilleren. De som kom innom ville alltid plukke opp denne først og studere den. Den eneste ulempen med dette utseende er en nærmest magisk evne til å tiltrekke seg fingermerker. Kombinert med touch-screen styringen av denne spilleren, blir det mye pussing. Jeg ser for meg at eiere av denne spilleren fort utvikler tvangstanker om håndvask. Play/pause knappen derimot er av en eller annen grunn plassert på siden. Det samme er en låse-knapp, som for denne spilleren er helt nødvendig. Den bytter spor ved den minste berøring. Den tynne, elegante formen gjør også at jeg var litt bekymret for robustheten. Ville den overleve hvis jeg satt meg på den? Jeg bestemte meg for å ikke prøvesitte.

Asonospilleren er også behagelig fri for unødvendigheter. I boksen ligger USB-kabel, hodetelefoner, en mini-cd med window-drivere og bruksanvisning. Den hopper vi over. Siden jeg fortsatt sitter på mac’en kobler jeg spilleren inn bak, og vips – der er den. Sangene kopierer jeg raskt over i Finder (For dere som bruker Windows: Finder er den litt frika fetteren til Windows Utforsker).

Ute på gaten setter jeg på vidunderet, men nå er moroa slutt. Dette lyder jo ikke bra! Hele sykkelturen hjem irriterer jeg meg over dårlig lyd. Uvillig til å gi opp, forsøker jeg med et annet sett hodetelefoner (de hvite). Muligens høres det bedre ut, men ikke mye. Løsningen finner jeg først senere. Noen har funnet ut at det var en god idé å simulere en equalizer i den lille boksen og spilleren kommer fra fabrikken med den forferdelige forhåndsinstillingen ”WOW”. Ikke aner jeg hva det står for, men jammen fikk jeg lyst til å denge trollene som hadde stillt den slik. Jeg finner en mer fornuftig innstilling og setter på ”Thunder Road”. Joda, dette er bedre. Men perfekt -- det er det dessverre ikke.

Ørepluggene virker som et svakt punkt ved denne spilleren. De kommer med skumgummipels og veier ikke stort mer enn luft. Investerer du i denne spilleren bør du helt klart vurdere å skaffe et par andre øreplugger.

Zen V fra Creative
Creative er en veteran i dette markedet. Fere år før Apple kuppet markedet konkurrerte Creative sin Nomade med Rio-spilleren om et marked som synes det var fabelaktig at man kunne lagre 19 sanger på en spiller som ikke var større enn en pocketbok. Creative er også et av de få selskapene som har anlagt sak mot Apple og vunnet. Det er nå opplest og vedtatt at det var Creative som fant opp å organisere musikk etter ”Artist/Album/Spor” prinsippet. At allverdens platesamlinger har vært organisert på denne måten så lenge jeg kan huske, synes ikke å ha hatt noe betydning her.

Der Asono-spilleren var elegant og maskulin, var Creative sin leken og morsom. Spilleren er litt større enn en fystikkeske og avrundet i hjørnene. Halvparten av fronten er dekket av et fargedisplay med en oppløsning i nærheten av det som var vanlig på billige PC’er for noen år siden. Navigasjonstappen og volumkontrollen er markert i oransj.

Med denne spilleren var mac-eventyret over. Ingenting dukket opp da jeg plugget spilleren til. OK. Vi får hente en PC. Med Vista! Tross flere spørsmål og advarsler ble programmene jeg trengte installert, men skrivebordet så ut som et loppemarked etterpå. Det synes å være en sammenheng mellom hvor lenge en produsent har laget PC-produkter og hvor mye rask de plasserer på skrivebordet. Creative har holdt på en stund. Etter et par bomturer, fant jeg endelig programmet som overfører filer fra PC’en til spilleren. Dette tilbød seg å ta hånd om stort sett alt jeg hadde av filer på maskinen, noe jeg høflig avslo. Til nød fikk det lov til å scanne disken og lete etter filer. Etter det var det bare å overføre.

Navigasjonssystemet på Zen-spilleren er enkelt og intuitivt. Den lille navigasjonstappen lar deg enkelt bla gjennom artister, album og spor. Spilleren har også mulighet til å vise bilder og video og en innebygget kalender. Også denne spilleren kommer med en equalizer, men den er heldigvis slått av som standard.

Ørepluggene er gode, om enn noe klumpete. Høyre og venstre øre er formet likt.

NW S202F fra Sony
Sony Walkman er vel et av verdens sterkeste merkenavn, og Sony spilleren markedsførse naturlig nok som en Walkman. Den minner lite om den gule kassettspilleren som jeg pleide å dra rundt på. I stedet har de valgt en utforming som minner mest om et reagensrør! Formen gjør den mindre egnet enn de andre spillene til å skli diskret ned i en lomme, men har en viss «mad-scientist» appell. Spilleren er da også spesielt tiltenkt sportsutøvere, og kommer derfor med et eget hylster-og-strikk system for å feste den på armen. Knappene er opphøyet og lette å bruke uten å se. En egen ring på toppen av spilleren fungerer som navigasjon og for å låse spilleren. Denne mekaniske låsen er morsom, men virker dessverre litt slarkete allerede på en helt ny spiller.

Siden dette er en sports-walkman har Sony inkludert en mengde funksjoner de mener idrettsutøvere må ha, blandt annet har den innebygget skritt-teller og den kan regne ut hvor mange kalorier du har forbrent. Alle disse funksjonene blir imidlertid ganske keitete å bruke fordi spilleren bar har en en-linjes lcd-display og ganske uvant navigasjon. Alt utenom å hoppe mellom spor blir en liten tålmodighetsprøve her. Én morsom ting som ingeniørene på Sony har laget er muligheten til å bytte mellom avspillingsmodus ved å vinke med spilleren. Jeg ser for meg at Sony opprinnelig hadde tenkt at spilleren kunne styres helt ved å riste og veive den på forskjellige måter, får så å gi opp det hele fordi en eller annen obskur idrett hele tiden kom i veien.

Sony Spillere kan nå heldigvis støtte ordinære mp3-filer, så det er slutt med tullet med å konvertere til alt til Sony ATRAC format. Spilleren støtter også WMA og AAC filer. Spilleren vil likevel ikke fungere uten medfølgende programvare, som bare er tilgengelig på Windows. Til Windowsprogram å være er derimot denne svært lite påtrengende, og overføringen til spilleren går raskt og greit.

Lydkvaliteten er upåklagelig. De medfølgende hodetelefonene er av god Sony-kaliber. De ligger godt i øret og gir en god dynamikk i lydbildet. Batteritiden på denne spilleren er hakket over de andre, 15-18 timer.

Konklusjon
Liker du ikke å lese mellom linjene. Vel, vi kommer ikke til å dele ut terningkast eller karakterer. Alle spillerene i testen har sine fortrinn, det kommer mest an på hva du legger vekt på. Ser du etter en treningskamerat som kan spille musikk, er Sony spilleren helt klart en god kandidat. Asono og Creative-spillerene er lekre. Hvilken du skal velge kommer kanskje mest an på om helten din heter Mikke Mus eller Modesty Blaise. iPod Shuffel er i en klasse for seg, men velger du denne sverger du samtidig troskap til Apple programvare og vinker adjø til displayet. Men uansett hva du velger får du en spiller som vekker oppmerksomhet og gjør sommeren litt lysere.


Mathias Moe





submit to reddit







Siste saker

Fremmed Rase: «Det e’ så varmt inn hær!»

Løkki: Hva norsk musikk trenger akkurat nå.

Christer Torjussen: Norges svar på Louis CK

Wallmans Oslo: Rockin'

Kris Kristofferson: "More country for old men"

Singin’ in the Rain: Vanntett underholdning!