The Vineyards, Purified in Blood/Amulet, Hurra Torpedo: En helg i Stavanger

(Stavanger/PULS): Når det først skjer noe i Stavanger så skjer alt på en helg. Denne helgen kunne den ellers så slappe musikkscenen i Stavanger by på mangt for oss som liker rock av diverse slag. Her er det jeg rakk å få med meg.


AMULET: Stilt i skyggen av sine oppvarmere / /




The Vineyards

Med den kritikerroste EP’en "Good Rock For Good People" fra i fjor, sa The Vineyards noe om tilstanden til norsk garasjerock; den var nemlig langt fra død. Her driter vi i nymotens greier som Arctic Monkeys - her speller vi råkkenråll og bryr oss ikke om hva folk sier. Eller gjør vi det?


(Foto: Espen Mills)

The Vineyards så nemlig langt fra spesielt fornøyd ut med at oppmøtet på CC denne kvelden var heller labert, og kom med flere bemerkninger underveis som lett kunne tolkes som sarkastiske. Nå skal det da sies at The Vineyards må ha lagt seg høye forventninger hvis de trodde det ville dukke opp mer enn 30 interesserte på Stavangers mest aktive konsertscene, men med et rykte på seg for å være et bra liveband bør jo ikke dette være noen hindring, snarere en utfordring. Etter et bra 2005 for Vineyards slipper man album, produsert av ingen ringere enn Kalle Gustafson fra TSOOL. Da skal man også overbevise på livefronten hvis man forventer å selge skiver.

Det skal ikke være enkelt å spille konsert i Stavanger; folk her er kresne. Heldigvis har The Vineyards så mange bra låter - som den latterlig fengende ”So, This Is My Room, Then” - at de lagde en god klubbsteming og lettet litt på dansefoten. Så får det heller være at de aldri kom så langt ut i settet at de fikk spilt ”Good Morning”, som jeg hadde gledet meg til å høre.


Purified in Blood/Amulet

Når to såpass forskjellige band står på samme scene er det duket for en interessant miks av mennesker i publikum. Fra de puritanske og dogmatiske hardcore/straightedge-kidsa i Stavanger og Sandnes (og denne kvelden også med representanter fra Haugesund virket det som), til de som så Purified In Blood på TV vinne Alarmprisen for beste liveband og tenkte det måtte være kult å få med seg, spesielt siden de spilte med det ellers langt mer tilgjengelige Amulet. En connection skal visstnok være å finne i Amulets fortid i hardcore-miljøet, men dette ser vi ikke spesielt mye til i dag. Man kan kalle det brobygging mellom sjangere og miljø, men jeg tror egentlig bare bandene digger hverandre og vil ha det moro. Uansett ville jo hvert av disse bandene trekke mye publikum alene.


(Foto: Simon Øverås)

Etter min mening burde Purified headlinet denne gigen og spilt til sist, men det ville vel vært et litt for oppsiktsvekkende trekk. Alle som har sett Purified live, vet at det er en demonstrasjon av rå energi og aggressjon i minst like stor grad fra publikum i form av moshing som av bandets egen sceneopptreden. Denne felles entusiasmen er større enn noen andre norske band tør å drømme om å oppnå. Å se Amulet etter å ha sett Purified blir som å spise en god kotelett etter å ha spist en stor saftig biff.

Høydepunktet ble den spontane Iron Maiden-coveren på slutten av Amulet-settet med begge band på scenen. To batteri, seks økser og tre like energiske vokalister, til publikums ekstase.


Hurra Torpedo

Og til slutt - for deg som virkelig stiller store krav til sceneaction - Hurra Torpedo er ditt band! Her står musikken i andre rekke, og det overordnede målet for aftenen er å ha det moro og helst bli så drita at du skriker ’Farbror Blååååå!’ til du ikke kan føle ditt eget adamseple (en mannsdominert kveld dette her, altså).


(Foto: Espen Mills)

Ikke overraskende var Folken fullstendig stappfullt av klin gærne siddiser, og jeg tror til og med Hurra Torpedo selv ble litt overrasket (om ikke oppgitt) over at det gikk an å skape en slik stemning av å spille en gammel Bonnie Tyler-klassiker på hvitevarer mens deres respektive, hardtjobbende, ”skikkelige” band (Cumshots, Thulsa Doom, LYD, m.fl) ikke klarer å fylle Checkpoint Charlie en gang.


(Foto: Espen Mills)

Jaja. Jeg tror bildene taler mer enn tusen ord. Jeg var forøvrig ikke spesielt full, men hadde det ganske moro likevel! Jeg kan anbefale www.thecrushingblow.tv for de interesserte.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Hilma Nikolaisens jul

(10.12.25) Det peises på med kubjeller og klokkeklang og alt annet som hører jula til. Men dette er ingen vanlig juleplate.


Vibeke Fürst Haugen som Komiske Ali

(05.12.25) NRK-ledelsens argumentasjon for norsk deltakelse i neste års Eurovision Song Contest (ESC) er så inkonsekvent og ulogisk at det dessverre blir naturlig å ty til ekstreme sammenligningsgrunnlag.


Kult nok, Cradle of Filth

(05.12.25) Mesteparten av konserten var bra. Cradle på sitt mest melodiske er utrolig kult, men da helst uten et psykedelisk ekorn bak mikrofonen.


Oppgjøret med «Puff Daddy» dokumentert

(04.12.25) "Sean Combs: The Reckoning" gjør det vanskelig å forstå hvordan Sean Combs noen gang kunne anses som et forbilde, artist eller mogul. For mange av oss kom ikke dette som et sjokk. Allerede på midten av 90-tallet, da hans image var bygget på overdådig luksus, trusler i kulissene og et nesten skremmende kontrollbehov, var det lett å ane at noe var fundamentalt galt bak fasaden. Dokumentarserien bekrefter, med ubehagelig grundighet, hvor dypt dette mørket faktisk gikk.


De Press – herlighet, for en boks!

(03.12.25) Visste du at Andrej Nebb burde hatt alle penga for opphavsrettene til «Macarena»? Nei, det visste du helt sikkert ikke! Men sånn er det!


For en triumf, Brandi Carlile!

(02.12.25) I en alder av 44 har hun allerede rukket å bli en slags nestor i sin bransje – pop/rock & country. Denne høsten overgår hun seg sjøl på alle mulige vis.