Puls 07.11.05


( )


Deep Purple
Rapture Of The Deep

Tips noen om denne saken

Sammenlign pris på Deep Purple - Rapture Of The Deep (Kelkoo)

Søk etter Deep Purple: Rapture Of The Deep på Amazon.com


Les også

Deep Purple: De gamle er fortsatt eldst! (14.11.17)

Deep Purple: Levende tungrockhistorie (23.11.09)

Deep Purple: Over 40 år i rockens tjeneste (21.11.09)

Deep Purple trekker liveplate (28.02.07)

Glenn Hughes med norske musikere på Kartfestivalen (19.12.06)

Glenn Hughes: The Voice Of Rock! (19.11.06)

Sweden Rock 2006: Solfylt festivalåpning (09.06.06)

Deep Purple: Legendene inntok Spektrum (29.01.06)

Godkjent Deep Purple i Haugesund (22.05.05)

Purple gikk Bananas (27.11.03)

Purple med solokjør i Drøbak (11.08.01)

Jon Lord dropper Drøbak (07.08.01)

UB 40 og Deep Purple til Drøbakfestivalen (23.04.01)

Deep Purple to Hell! (08.06.00)

Deep Purple til symfonien (26.05.00)

30 år med Deep Purple (29.12.98)



Kalender



Deep Purple: Rapture Of The Deep

Deep Purple har ingen planer om å gi seg. Bandet som platedebuterte i 1968 har skiftet plateselskap, og kommer med sin andre plate siden Jon Lord pakket hammondorgelet og dro. Med tre av fem fra den klassiske besetningen i rekkene fremdeles humper Purple videre.

Resten av besetningen er imidlertid ingen småstriker de heller, med Steve Morse som feirer 10-års jubileum som Deep Purple-gitarist i år. Jon Lord er på sin side erstattet av Don Airey som har jobbet for Ozzy Osbourne, Rainbow og Jethro Tull.

Det er to år siden Bananas, som ble innspilt med samme besetning som trakk fullt hus i Oslo Spektrum samme år. Og der Steve Morse trekker i en helt annen retning enn sin forgjenger Ritchie Blackmore, sist sett med Robin Hood-kostyme på Sentrum Scene forleden, er Don Airey mer Jon Lord-rettet for å beholde Deep Purple-soundet. Rapture Of The Deep er også et ørlite hakk mer rocka enn forgjengeren, innspilt med Michael Bradford igjen i produsentstolen.

"Money Talks" åpner med et helt ordinært Purple-groove, og med en Steve Morse som gjentar seg selv med trioler, trioler og atter trioler. Mannen Gillan, Glover og Paice omtaler som en komplett gitarvirtous har definitivt kjørt seg fast, og virker her mindre inspirert enn noensinne i Deep Purple.

Ett unntak skal han imidlertid ha, og det er i låten Ritchie Blackmore aldri ville hatt fingrene i. "Clearly Quite Absurd" har en imponerende akkordrekke med mange krumspring som Morse har limt sammen som en feiende flott ballade som løfter albumet. Og tenk at en ballade skulle gjøre det på et Deep Purple-album, 35 år etter "Child In Time".

For der Deep Purple har rocket på og fra før har virket uovervinnelige gjentar de igjen seg selv med gitarriff doblet med hammondorgel og en 60-årig Ian Gillan som gjør sitt beste på toppen. På "Girls Like That" kommer primalskriket første gangen, og det er ikke pent. Forøvrig en låt der de overrasker ørlite med et såpass fengende refreng med mye koring.

Resten er autopilot fra et band som nok leverer det de skal på den kommende turnéen med flere klassikere på setlisten. Men om 2. divisjons låtene "Back To Back", "Kiss Tomorrow Goodbye" og "MTV" kommer seg dit tviler jeg på.

30. januar spiller Deep Purple i Oslo Spektrum.


( )


Odd Inge Rand





submit to reddit







Siste saker

Deep Purple: De gamle er fortsatt eldst!

Fremmed Rase: «Det e’ så varmt inn hær!»

Løkki: Hva norsk musikk trenger akkurat nå.

Christer Torjussen: Norges svar på Louis CK

Wallmans Oslo: Rockin'

Kris Kristofferson: "More country for old men"