Morthana: Morthana

Bak bandnavnet og albumtittelen Morthana befinner det seg en ny og spennende konstruksjon. Fra downtownscena i New York får vi møte altsaksofonisten og bassklarinettisten Andrew D'Angelo og fra Stavanger gitaristen Anders Hana og trommeslageren Morten J. Olsen. Sammen har de lagt ut på ei reise ingen andre har vært på før.


De som kjente sin besøkelsestid fikk med seg Andrew D'Angelo i Molde for noen få år siden med Matt Wilson Quartet. Det tok ikke mange takter å skjønne at vi hadde med en herre å gjøre som hadde mye på hjertet og en hel sinnsyk energi å bringe det til torgs med.

Om det var der den unge og særdeles ekspressive Stavanger-gitaristen Anders Hana oppdaga D'Angelo vites ikke, men møtet mellom de to "måtte" nesten skje - musikken på "Morthana" forteller oss om to sjelsfrender som utfordrer hverandre og tar hverandre med til uante steder.

Trommeslager Morten J. Olsen, som er aktiv på frijazzscena i Amsterdam, lever også et annet musikalsk liv sammen med Thomas Dybdahl. Tilsammen er Morthana altså en spesiell sammensmelting av personligheter og kilder - Stavanger møter Amsterdam møter New York og uttrykket har blitt rått, tøft og til tider ganske rocka frijazz.

Det er en enorm intensitet og vilje på disse fem spora som varer i vel 35 minutter og som har sprunget ut av en totalt fri tilnærmingsmåte, hvis jeg har skjønt det rett. Likevel er alle tre i stand til å ta musikken helt ned - de dynamiske virkemidlene er i bruk hele veien og er viktige for det spesielle og personlige lydbildet.

Sjøl om dette for all del er frijazz, så er det ofte en klar struktur og retning i det som skjer. Det er tydelig at spesielt Olsen har rockebakgrunn noe som gir det rytmiske et ganske så spesielt og annerledes fundamentet - sammenlikna med nesten hvem som helst av frijazztrommeslagere verden rundt.

Morthana er et annerledes frijazzkollektiv. De tre herrene har funnet fram til hverandre og seg sjøl - et tøft uttrykk som minner om et usedvanlig stort og fagerikt abstrakt maleri.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Anita Skorgan snakker rett fra levra

(15.10.26) En vakker selvbiografi. Ei bok du blir glad av å lese, ei bok du blir lei deg av å lese. Og ikke minst – ei bok du blir tankefull av å lese.


Digg fredagsdisco på Park!

(14.10.26) Det er ikke mye å utsette på Ora the Molecule. Oslojenta som har jobbet med «de fleste» og serverer smektende 70- og 80-tallsrytmer med Chic-aktig funkbass, Madonna, ABBA og Moroder i miksen.


Neil Young glitrer på sitt 50. studioalbum

(14.10.26) Han har runda 80, men pøser ut gammelt og nytt stoff i et tempo som kunne ta pusten av en konfirmant. «Second Song» er noe av det aller beste han har gitt ut på denne sida av årtusenskiftet.


Den som er lei Laibach, er lei livet

(13.10.26) Musick live skuffer absolutt ikke. Den blir storslagen i sin minimalistiske maksimalitet. Vi fikk tilstrekkelig med dystert, tungt, apokalyptisk, samfunnskritisk budskap denne kvelden.


Sheryl Crow lyser opp i høstmørket

(12.10.26) Hun synger så vakkert, og skriver så fine låter at det er til å smelte av.


En mosaikk av David Bowie

(10.10.26) Vi har vært på Bowie-utstillinger i London, og fått oss litt av en opplevelse med stjernemannen.