Puls 15.12.03


Fin utsikt i Hengelo (Alle foto: Torgeir Kjeldaas/Puls)


El Caco

Tips noen om denne saken


Les også

El Caco: Tøft og tungt (01.11.09)

El Caco + Microsoft = sant (16.10.09)

El Caco: Heat (22.02.09)

El Caco trenger ny trommeslager (11.09.07)

El Caco på turné: Rapport fra en førstereisegutt (Del 2) (15.12.03)

El Caco på turné: Rapport fra en førstereisegutt (Del 3) (15.12.03)

El Caco på turné: Rapport fra en førstereisegutt (Del 1) (15.12.03)

Følg El Cacos Europa-turné på Puls (11.11.03)

`Rock Battle, vol.I` - El Caco vs. Stonegard (09.09.03)

Øya'03, fredag - Sol, sommer & suksess. (12.08.03)

El Caco for Europa (29.05.03)

El Caco: Solid Rest (11.05.03)

El Caco: Viva (18.03.01)

Dan Eggen starter plateselskap (16.03.01)

El Caco signer med Music For Nations (15.03.01)



Kalender



El Caco på turné: Rapport fra en førstereisegutt (Del 4)

Dag 13 – Back in The Netherlands.

Etter nok en hælvetesetappe i Cacomobilen var vi endelig framme i Sneek, en ganske så liten by ca.15 mil nord for Amsterdam. Vi hadde tre dager å slå i hjel før konserten i Sneek, så vi bestemte oss for å reise å ta inn et par dager på forhånd på hotellet som var booka til gigen. Hotellet ”Stay Okay”, som bar preg av å være noe midt i mellom et ungdomsherberge og en verna berdrift eller kanskje begge deler, lå i Grou, en knøttliten landsby et par mil unna Sneek. Etter å ha lessa av stæsjet, dro Øyvind og jeg på oppdagelsesferd, mens de andre tok en blund. Oppdagelsesferden var fort unnagjort, ”sentrum” av Grou var ca. tjue meter langt og tre meter bredt, og ti på fire sto vi og venta på at puben skulle åpne. Etter ti minutters ventetid ble vi sluppet inn i en riktig så hyggelig og brun pub, av en riktig så hyggelig pubvert. Med øl, biljard og dart på agendaen var stemningen oppadgående og overtrøttheten et faktum. De andre joina inn etter høneblunden sin, og jeg fikk nye krefter av en frityrkokt burger. Det stemmer: Kokt burger.

En dartturnering som aldri så ut til å ta slutt fulgte, men etter hvert gikk pilene i gulvet så gnistene sto til alle kanter, og jeg var nær ved å gjøre det samme selv. Jeg tapte solid på walkover, ettersom dartferdighetene, om de i det hele tatt har eksistert, var borte som dugg for solen og jeg kunne likegodt gi opp. I ettertid har jeg lært at søvn er en viktig ingrediens for å fungere i hverdagen.

Dag 14 – Fortsatt stuck i Grou

Våkner av Bergensere på naborommet. Clown har omsider tatt oss igjen. Vi merker hvor liten Grou egentlig er når folk begynner å hilse på oss i gatene. Vi (jeg?!) gjorde nok et uutslettelig inntrykk på puben i går. Nå som vi alle er samlet igjen må det selvfølgelig feires, og vi ryker på nok et pub-besøk i Grou. Biljard- og dartturnering mellom lokale helter gir oss ikke annet valg enn å sitte passive og drikke, og når innehaveren lynraskt rydder vekk dartutstyret, trolig etter gårsdagens utagerende dartoppgjør, fortsetter vi med det resten av kvelden. Det blir etter hvert loddsalg, og Anders vinner en glasshammer (som jo er kjekt å ha i bilen hvis uhellet er ute), Øyvind vinner et vater (alltid kjekt å ha), mens Clown-trommis Ben Hellfire stikker av med den gjeveste premien; en Heineken-caps. Vi føler oss hjemme her. Folk ler og peker på de rare utlendingene og ler litt til og er bare hyggelige selv om de peker.

Rolig kveld, men Øyvind og jeg blir gjenglemt på puben, og uten nøkkel til hotellet og ingen som svarer på telefon finner vi ingen annen løsning enn å bryte oss inn. Etter å først gjort et forsøk på å komme inn vinduet på balkongen, går vi løs på hovedinngangen. Jeg synes tydelig jeg hører Jan Eggums ”Alarmen Går” i det fjerne i det vi temmelig enkelt river opp døra, men den overdøves raskt av den ordentlige alarmen. Etter intense avledningsmanøvre og forhandlinger med den sovende, vel, nå nesten våkne, resepsjonsvakta, tror jeg vi får overbevist han om at det var noe galt med døra, men er ikke helt sikker på hva han tror. Best å snike seg ut bakveien i morgen for sikkerhets skyld.

Dag 15 – Utflukt til Amsterdam

Lister meg litt i gangene i dag etter ”inbruddet” i går. Må heldigvis ikke forbi resepsjonen for å komme til bilen som står i bakgården. Planen er en tur til Amsterdam, som ikke ser så langt ut på kartet, men tar halvannen time å kjøre. Mye folk i byen, visstnok på grunn av mesterligakamp mellom Ajax (Amsterdam) og et av disse lagene fra Milano. Ironisk nok blir vi sittende på italiensk restaurant å bivåne en del av kampen på TV, og det er bare så vidt betjeningen har tid til å servere oss så lenge kampen foregår. Det er noe med italienere og svære øl skjønner jeg; her får vi utdelt hvert vårt litersglass, men det blir selvsagt småtteri mot de personlige tappetårnene vi sleit med i Milano. Så bærer det på kino; ”Kill Bill Vol. I”, et litt dårlig valg i og med at halvparten av handlingen foregår på japansk, og er tekstet på dette rare nederlandske språket. Steike bra film uansett. Flott med ølservering på kino, men jeg var litt overivrig under innkjøpene og var gul i øya etter kun et kvarters tid, og det er hverken populært eller særlig fristende å gå på dass under forestillingen når du sitter midt i salen. Rolig kveld, et par øl til, og en tur gjennom Red Light District seinere var vi på vei tilbake til vår lille ”hjemby” Grou. På vei tilbake går nesten Clown-folket bensintomt igjen, umulig å finne en eneste døgnåpen bensinstasjon i dette landet, minst av alt midt ute på dikene i havgapet midt på natta.

Dag 16 – Sneek, Bolwerk, Nederland.

Endelig gigdag igjen, heh, kan ikke huske sist jeg gleda meg til å gå på jobb hvis vi ser bort fra denne turen. Bolwerk var fint, backstage med egen bar, internett, biljard og god mat. Det som ikke var fullt så stas var at de hadde bygd opp en liten scene foran den store, og selvfølgelig mye fetere scenen, for å få ”klubbfølelsen” i lokalet, men på den store scenen sto også det beste lydanlegget, mens noe som så ut som hjemmesnekra PA-kasser sto på ”klubbscenen”. Dessuten var lokalet bittelite fra før, og så nok klubb-aktig ut som det gjorde i utgangspunktet til å lure de fleste. Det kunne være en idé å dele av lokalet med et forheng eller noe for å spare jobben med å rigge opp en ekstra scene, men sånn skulle det altså være fikk vi høre. Lett surmuling ble kurert med biljard og øl.

El Caco hadde fått nyss om at låta ”Oh You” fra ”Viva” var en hit på den lokale rockepuben, og bestemte seg for å legge inn den i settet etter et par gjennomkjøringer under soundchecken. Under showet var det tendenser til allsang på både ”Oh You” og den klassiske publikumsfavoritten ”I’ll Play”. Selv om ikke alle så ut til å kunne tekstene helt, var innsatsen iallfall upåklagelig. Dette bandet blir bare bedre og bedre.

Noen hyggelige innfødte i Sneek lurer oss med (ikke så vonde å be kanskje?) på den tidligere omtalte rockepuben, ”The Scrum” som den heter, som er kanskje halvparten så stor som Last Train og minst like trang. Det går noen runder med øl her, mens vi gjør vårt beste for å kommunisere med lokalbefolkningen, til tross for at engelsken, iallfall i mitt tilfelle blir stadig mer gebrokken, jada, snøvlete om du vil. Heldigvis setter stengetid en stopper for moroa mens vi enda er ved våre, øh, fulle fem. Anders kan loggføre noen nye småskader i tillegg til den vonde tåa i boka, denne gang noen bristede ribbein etter en omgang lekeslossing. Det er godt vi snart skal hjem. Kvelden avsluttes med en kartong rødvin i kjellern på Stay Okay. Tipper det er ganske Okay for betjeningen at vi skal dra videre neste dag.

Dag 17 - Metropool, Hengelo, Nederland

Siste konsert på turneen i dag. På vei til Hengelo kjører vi forbi verdens feteste metall-sjappe, og begge bilene stopper instinktivt. Vi kvitter oss med mer Euro enn vi har godt av på ”The Heavy Metal Specialist” og triller videre. Vi finner ingen veibeskrivelse til klubben i papirene våre og kjører oss bort. Vi er på vei opp en gågate downtown Hengelo med Dodgen, noe en lokal politimann ikke setter særlig pris på, men han viser seg svært så behjelpelig når vi spør etter Metropool, som ligger rett over gata og som vi har kjørt rett forbi uten å ense det. Klubben oser Rock, backstagen er full av bandklistremerker, skjellsord og obskøne sprittusj-tegninger, akkurat som det skal være. Jeg har blitt advart mot maten her fra bekjente som har vært på besøk her tidligere, men den ser uimotståelig ut; en diger kjøttklump med salat rundt, akkurat det som skal til. Ryktene om våre noe tvilsomme manerer en sen kveld har tydeligvis nådd hit fra Grou, og klubben nekter å dele ut øl før etter at vi har spist. Her skal det ikke drikkes på tom mage. Vi går selvfølgelig ut i bilen og henter av egne forsyninger.

Det nederlandske bandet Loot er support i tillegg til Clown, det første av de lokale supportbandene som ikke var grenseløst irriterende, kanskje bortsett fra at de så ut som om de hørte hjemme som husband på Danskebåten. Clown ga jernet så det holdt på siste showdown på turen, og viste nederlenderne en ting eller to om hvordan et fett liveband ser ut på scenen.

El Caco var selvfølgelig ikke noe snauere, og hentet ut de siste kreftene på en utrolig fet avslutning på en utrolig fet tur. Herregud, hvis noen i rockehistorien har fortjent betegnelsen ”powertrio” må det være El Caco. Det er bare å ta av seg hatten for dette bandet. Hadde bare folk hjemme i Norge vist en like stor entusiasme for norsk rock som det vi har opplevd blant europeerne på kontinentet hadde det vært håp.

Under settet til El Caco kommer vokalisten fra Loot bort til meg og begynner å snakke om skjulte budskaper i musikk, og nevner Tool-låta ”Hooker With A Penis” hvor James Maynard Keenan visstnok synger noe sånt som ”now go buy our record”, og mener El Caco bør gjøre det samme så jeg får mer å gjøre der jeg står i merch-bua. Pussig nok ligger Loot sin EP opp-ned på disken mens denne samtalen finner sted, og når jeg ser logoen til deres fra den vinkelen, ser jeg hva bandnavnet blir baklengs; TOOL. Nå var du dobbeltsmart, men du lurer ikke meg din tulipandyrkende treskofantast, tenker jeg der jeg står. Hemmelig budskap du liksom.

Etter å ha takket for oss hos den noe underlige, men hyggelige betjeningen på Metropool, brukte vi halve natta på å finne en taxi til hotellet. Hotellet var selvsagt stengt da vi kom fram, nøklene var blitt gitt til folka på klubben fikk vi seinere vite, men de hadde tydeligvis glemt å gi de videre til oss. Og nå begynte det å bli kaldt. Etter mye leven kom heldigvis en symaptisk tysk turist og åpnet opp for oss, og de siste drikkevarene ble konsumert uten problem. Verre var det å komme seg i seng, men etter noe knall og fall gikk det også. Da jeg kom på rommet skulle ønske jeg hadde blitt oppe, for rommet luktet som om noe hadde dødd der, og det hadde noe sannsynligvis gjort også. Men hvis Thomas fikk sove der skulle jeg klare det og. Det stod mellom seng eller på gulvet i gangen, og etter å ha montert en propp av dopapir i hvert nesebor og lagt hele vesenet som tilsammen utgjør meg selv under dyna var jeg raskt i koma.

Dag 18 – The long and winding road

Vel, lang vei hjem, men ikke særlig “winding” før i Østfold et sted. Det lukter fortsatt død og fordervelse på rommet, prevansjonen jeg hadde innstallert i nesa er borte (dopapiret har forhåpentligvis falt ut og ikke befinner seg et sted mellom bihulene og hjernebarken) og jeg evakuerer sporenstreks. Vi tar farvel med Clown, våre trofaste følgesvenner og medsammensvorne, ber de kjøre forsiktig (noe som funka bra helt til Haukelifjell, men det er deres historie) og legger ut på siste reis på denne turneen.

Jeg har vært så usedvanlig heldig å få være med et av favorittbanda mine på tur, ikke mange får det, og om 100 mil er det over.

Og hvordan har det så vært? Jo:

DET HAR VÆRT POKKER SÅ BRA!

Nå, pell dere ut og kjøp presanger (konfekt med likør til hele slekta), det er snart jul.

Se også Clowns turnédagbok på www.thisisclown.com.


Torgeir Kjeldaas





submit to reddit







Siste saker

Fremmed Rase: «Det e’ så varmt inn hær!»

Løkki: Hva norsk musikk trenger akkurat nå.

Christer Torjussen: Norges svar på Louis CK

Wallmans Oslo: Rockin'

Kris Kristofferson: "More country for old men"

Singin’ in the Rain: Vanntett underholdning!