Puls 15.12.03


El Caco

Tips noen om denne saken


Les også

El Caco: Tøft og tungt (01.11.09)

El Caco + Microsoft = sant (16.10.09)

El Caco: Heat (22.02.09)

El Caco trenger ny trommeslager (11.09.07)

El Caco på turné: Rapport fra en førstereisegutt (Del 2) (15.12.03)

El Caco på turné: Rapport fra en førstereisegutt (Del 1) (15.12.03)

El Caco på turné: Rapport fra en førstereisegutt (Del 4) (15.12.03)

Følg El Cacos Europa-turné på Puls (11.11.03)

`Rock Battle, vol.I` - El Caco vs. Stonegard (09.09.03)

Øya'03, fredag - Sol, sommer & suksess. (12.08.03)

El Caco for Europa (29.05.03)

El Caco: Solid Rest (11.05.03)

El Caco: Viva (18.03.01)

Dan Eggen starter plateselskap (16.03.01)

El Caco signer med Music For Nations (15.03.01)



Kalender



El Caco på turné: Rapport fra en førstereisegutt (Del 3)

Dag 8 – Wien, Szene, Østerrike

Vi ankommer Wien som en flokk zombier i koma tidlig på morrakvisten, ingen har hatt besøk av Jon Blund på denne etappen. Litt sørgelig å komme til en av Europas fineste byer i strålende solskinn, for så ikke orke annet enn å gå og legge seg på hotellet. Etter noen timer på øyet satte vi oss på t-banen opp til Szene, hvor vi møtte en gjeng muntre Bergensere som sammen utgjør bandet Clown, support på siste halvdel av El Caco-turen. Klubben kunne by på mye lyd, men dessverre ikke det helt store publikumsantallet. Det viste seg at både Danko Jones og en flokk omreisende metallband med Suicidal Tendencies i spissen var i byen, noe som nok kapret en del av rockepublikummet denne dagen. Men Wien er en voldsomt stor by, og det møtte opp nok folk til at det ble en riktig så god stemning i lokalet. Clown viste seg som et veldig hyggelig bekjentskap, både på den musikalske siden og på det personlige planet, og gjorde en strålende utenlandsdebut i Østerrike denne kvelden. Nok et svinaktig bra El Caco-show fulgte, og vi pakka bilen og reiste på hotellet ganske umiddelbart etterpå; opp i sjutida neste dag for å rekke showet i Dresden, omtrent 100 mil unna. Scheisse.

Dag 9 – Titty Twister, Dresden, Tyskland.

Dresden er bittelitt skummelt, iallfall til å begynne med. Byen er ikke så skummel, tvert om ganske så fin, men så er det også eneste stedet i Tyskland til nå at vi har unngått tåke, regn og andre meteorologiske stemningsdrepere. Klubben derimot er litt skummel. Vi mistenker alle der for å være vampyrer, og vi mistenker at mistanken ikke bare en mistanke, men også et reelt faktum. Kveldens venue heter Titty Twister, oppkalt etter og innredet i samme stil som baren fra filmen From Dusk Till Dawn, hvor folk flest er, ja, nettopp vampyrer. Det blir mange mistanker her altså. Etter mottagelsen vi får og stemningen blant de ansatte under soundchecken, mistenker vi de, i tillegg til alt annet, for å ha krabba ut av kistene sine med feil bein hele gjengen.

Promotøren viser seg etter hvert å være en hyggelig, men underlig kar, med en rekke likhetstrekk med en viss Nosferatu. Misforstå ikke, dette er ikke noen lokal goth-klubb, det er ikke en porselens-hoggtann å se så langt øyet rekker, men vi er overbevist at noen litt spisse hjørnetenner kommer til å vokse ut hos de innfødte ved midnatt.

Det gir en litt spesiell følelse å sitte på likkister og drikke øl, de kan i tillegg åpnes, men vi bestemmer oss for ikke å finne ut hva som er, eller har vært i de. Supportbandet denne kvelden er om mulig enda mer hårreisende dårlig enn i Hamburg, med stonerrock på sitt sureste og mest steine fremstår de som en gjeng småfulle Kyuss-kloninger uten mål, og i hvertfall uten mening. El Caco derimot gjorde rent bord i Dresden også, full pupp fra første akkord, til stor glede for de lokale blodsugerne.

Dresden er fullt av pakk har jeg skjønt; noen hælvetes tjuvradder klarer å stikke av med boksen inneholdende de siste Viva-Lp’ene, supportbandet drikker opp ølen vår, og jaggu prøver ikke noen på klubben å rappe den ene mikrofonen til lydmann Kenneth også.

Hotellet var en gedigen opptur etter alt for mange og trange timer baki Cacomobilen på vei opp til Dresden. Innredet i samme meksikanske stil som klubben, de hadde riktignok tonet litt ned på omfanget av hodeskaller, var det helt tydelig samme eiere som sto bak. Her hadde de nok måtte handle inn arbeidskraft som ikke var av den udødelige sorten, ikke bare smilte de og var glade, men serverte oss i tillegg gratis øl i hotellbaren på morgenkvisten. Her treffer vi på to litt intense amerikanere, som etter sveisen og de noe irriterende ”hey buddy”-slagene jeg får i overarmen å dømme trolig har desertert fra tjenesten i Irak, eller fått fyken fra tjenesten fordi de ble oppdaget i samme seng. Vi heller i oss ølen og går på rommet før vi blir så gode venner med amerikanerne at de bestemmer seg for å bli med.

Dag 10 – On the road to Milan.

Vi banner nok en gang over Scheisse og reiseruten hans, og setter nesa mot Milano. Det første som skjer når vi kommer på autobahn er at vi nesten kolliderer med den største flaggermusa på denne siden av Finse. I Milano venter spillestedet Transilvania. Dette tar vi selvsagt som et tegn og vi regner med å være sugd tomme for blod innen uka er omme. Grøss. Meldingene fra klovnene sier at ingen i Italia er det spor hyggelige. Dette lover ikke godt i det hele tatt.

Bortsett fra bilen til Clown, har vi ikke sett en eneste amerikansk kjerre i hele Tyskland. Det kommer derfor ikke som noen stor overraskelse at grensepolitiet finner det for godt å ta en nærmere sjekk av oss på vei inn i Østerrike. ”Vi ar zearching for drugz and weaponz … do you haf any?”. Ordene niks, nein og njet hjelper oss ikke; etter å ha levert fra oss pass, og oppgitt formål med reisen, må vi ut en og en for en grundig individuell sjekk av lommerusk, før de går igjennom bilen med omhu. Skittentøy snuses på, og snus luktes på, og det er spesielt fornøyelig å se sjefspolitzeien sjøl begrave både nesegrev og mustasje oppi den tomme snusboksen vi har brukt som spyttebakk de siste seks timene. Likevel var dette et langt triveligere møte med politiet enn det man ofte opplever hjemme i Norge. Når sjefen ber Anders lukke opp bakdøra og får øye på alt utstyret, ser han for seg en to timers jobb og sier kort og greit; ”Uh oh. Let’s not tell ze others. I didn’t see this”

Dag 11 – Transilvania, Milano, Italia

Etter å hanskes med både irritabelt bensinstasjonpersonell og en rett og slett motbydelig utrivelig bomstasjonansatt, en motorvei stengt med betongklosser og bål og en halvannen time lang omkjøring, begynner vi endelig å nærme oss Milano. Og byen har valgt å ta oss i mot med regn og faenskap. Utenfor Transilvania får vi fort øye på Clown-vanen, og mannskapet bærer tydlige symptomer på å ha vært ute kvelden før.

Etter en rask inspeksjon av klubben, er det bare å konkludere med at dette må være en av de feteste rockebulene i hele Europa. Innredet med en enorm lysekrone midt i lokalet, gravstøtter, hodeskaller og spindelvev, samt andre uhyggelige effekter fra gamle italienske skrekkfilmer, fikk Transilvania Titty Twister i Dresden til å se ut som en fritidsklubb i Sarons Dal. De største bandene som har spilt her har fått hver sin gravstein hengt på veggen (i tillegg til Vlad Drac og andre rumenske blodsugere); Slipknot, System of a Down, Machine Head, til og med Sum 41 har gjort seg fortjent til en, og gravskriftene har bandene selv stått for med tusjpenn. Fett.

Clown hadde nå vært i Milano i to døgn, og hadde allerede rukket å gjøre et sånt inntrykk på barbetjeningen at samtlige stilte i Clown-skjorter. Når betjeningen til gjengjeld serverte oss halvannen meter høye øl med egen tappekran, helt gratis, skjønte vi hvor dette kom til å bære. Italienerne viste seg å være et hyggelig folkeslag tross alt.

Det skulle vise seg å bli relativt labert oppmøte, noe som visstnok skyltes en ikke helt ubetydelig fotballkamp (finnes det ubetydelige fotballmatcher i Italia? Jeg tror ikke det), men både Bergen og Skedsmo ga jernet likevel. Etter tre kvarter med det rett og slett grusomt forferdelige (ingen overdrivelse her) italienske bandet Ufo Mammoth, var det heldigvis tid for El Caco. Milano minner veldig om Oslo sånn publikumsmessig; her skal man helst stå mest mulig i ro og synse og mene og klappe pent og forsiktig mellom låtene, uten å gjøre noe stort nummer ut av at det står et band på scenen. Det her var helt klart det daueste publikummet på hele turen. Promotøren var veldig opptatt av at vi måtte være ute av klubben klokka 23 blank av en eller annen grunn, og når El Caco var ferdig med sitt sett forsto vi hvorfor; han hadde bare leid klubben for et visst tidsrom, og klokka elleve åpna klubben for alle – og ”alle”, de var mange. Plutselig gikk lokalet fra å være halvtomt til litt over smekkfullt, og til tross for at vi fikk beskjed om at det var en decibelgrense på 98 db under konsertene, gjaldt det tydeligvis ikke for DJ’en (som sto på en en prekestol og snurra rockeskiver), og guffa opp det remmer og tøy kunne holde. Merkelig opplegg. Men nå var det altså fest.

Halvannenmeterne med øl fortsatte å komme til vår store glede, og dette må være det nærmeste jeg noen gang kommer et perfekt diskotek; helt discofritt, bare god hardrock fra ny og gammel tid, (inkludert Thulsa Doom) ljomet utover lokalet som i en våt heavy metal-drøm. Når betjeningen etter hvert satte i gang å tilsette kjempeølene mengder med sprit, begynte jeg å mistenke de for å ville bli kvitt oss, for godt, men det så ikke ut til å bite på noen. Minst av alt så det ut til å ha affekt på klovnene som nå var på sin andre kveld på Transilvania og sannsynligvis var blitt herdet av den slags oppvartning den foregående aftenen. Jeg prøvde meg på et par vodkaøl, men skjønte etter hvert at jeg var i ferd med å miste følelsen i sjøbeina, og måtte bite i det sure eplet og drikke helt vanlig øl. Etter å ha overtalt noen italienere til å ringe taxi for oss (jeg prøvde å ringe selv, men de fleste italienere nekter å snakke engelsk har jeg skjønt, og norske gloser som ”men hør etter da, for faen” ville de heller ikke vite av), bar det til hotellet og kollaps i seng for noen av oss, mens andre fortsatte natta/morgenen på pub.

Dag 12 – Fri

Stort hode i dag. Tror ikke mitt er det eneste. Øyvind var selvfølgelig storfornøyd over å ha blitt vekket av resepsjonisten en times tid etter at vi kom hjem med beskjed om å flytte begge bilene, som vi hadde blitt forsikret at kunne stå der de sto i hvertfall til i overimorgen. Ikke noe er bedre enn litt bilkjøring mårran etter ei god fyllekule, med italiensk politi femti meter nedi gata. Etter at alle i den i alt elleve mann sterke gjengen hadde stått opp/kommet hjem fra nachspiel, pakka vi sakene, brukte en halvtime på å få dama i resepsjonen til å forstå at vi ville sjekke ut en dag tidligere enn planlagt, og forlot det usedvanlig nitriste hotellet. Destinasjon: Nederland. Langt unna.

På grensa til Sveits endte kolonnekjøringen med Clowngutta, de slapp ikke ut på motorveien med piggdekk i Sveits og måtte holde seg til småveiene for ikke å riskere bot på den nette sum av tusen Euro. Småpenger. Vi dro videre på våre piggfrie hjul og avtalte å hooke opp i Basel, men vi så ikke mer til de før i et langt mer paddeflatt land enn Sveits; nemlig Nederland. Da hadde de rukket både å snike seg ut på motorveien, krangle med nye grensevakter (you got SPIKEZ?!), og nesten gått bensintomt. Nervepirrende greier det her å være på turné.


Torgeir Kjeldaas





submit to reddit







Siste saker

Fremmed Rase: «Det e’ så varmt inn hær!»

Løkki: Hva norsk musikk trenger akkurat nå.

Christer Torjussen: Norges svar på Louis CK

Wallmans Oslo: Rockin'

Kris Kristofferson: "More country for old men"

Singin’ in the Rain: Vanntett underholdning!