Puls 15.12.03


El Caco

Tips noen om denne saken


Les også

El Caco: Tøft og tungt (01.11.09)

El Caco + Microsoft = sant (16.10.09)

El Caco: Heat (22.02.09)

El Caco trenger ny trommeslager (11.09.07)

El Caco på turné: Rapport fra en førstereisegutt (Del 4) (15.12.03)

El Caco på turné: Rapport fra en førstereisegutt (Del 3) (15.12.03)

El Caco på turné: Rapport fra en førstereisegutt (Del 1) (15.12.03)

Følg El Cacos Europa-turné på Puls (11.11.03)

`Rock Battle, vol.I` - El Caco vs. Stonegard (09.09.03)

Øya'03, fredag - Sol, sommer & suksess. (12.08.03)

El Caco for Europa (29.05.03)

El Caco: Solid Rest (11.05.03)

El Caco: Viva (18.03.01)

Dan Eggen starter plateselskap (16.03.01)

El Caco signer med Music For Nations (15.03.01)



Kalender



El Caco på turné: Rapport fra en førstereisegutt (Del 2)

Ferden gjennom Europa går videre. Her er del 2 av rapporten fra El Cacos herjinger på kontinentet.

Dag 4 – Gas’n Go Full Crash Festival, Aschaffenburg, Tyskland

Aschaffenburg er en trivelig liten by, liten i tysk målestokk iallfall, men sikkert ikke stort mindre enn Oslo sånn alt i alt. Dette var også en litt typisk ”1-kvelds-festival”, med tre band på scenen og bra med folk. Dette var et av de få stedene det gikk an å slappe av litt før konserten; ikke noe stress og god tid til å spille mer fotballspill, i edru tilstand denne gangen, men hvor Øyvind og jeg likevel led nok et knusende nederlag for overmakten. Vi burde gjøre noe med lagoppstillingen.

Hele huset var lagt opp som en gedigen fritidsklubb som fikk meg til å tenke med gru tilbake på min egen lokale brakke av en ungdomsklubb en gang på slutten av åttitallet. Her står jeg altså, en ungdom i slutten av 20-årene og er misunnelig på tenåringene i Aschaffenburg, misunnelig på klatreveggen, baren, konsertlokalet og ungdomshuset generelt. På tide å vokse opp.

Førstebandet Panicdrive var i det minste flinke til å spille, men en DJ, som det så fint heter, gjorde sitt beste for å ødelegge de i utgangspunktet helt ok Nu-metalllåtene med et arsenal av gjennomtrengende og tinnitusfremkallende ulåter. Det klarte han fint. Enjoy Division var (surprise!) et lokalt Joy Division-coverband, og faktisk et overraskende bra et, planketolkninger til tross, med overbevisende vaersjoner av ”She’s Lost Control”, ”Love Will Tear Us Apart” og andre JD-klassikere.
El Caco blir bedre og bedre for hver dag, og selv om det ikke helt kunne måle seg publikumsmessig i forhold til dagen før, var det enda mer trøkk i gutta i dag. Jeg imponeres stadig av den sinnssyke lydveggen disse tre gutta klarer å skape.

Dag 5 – Tillburg, 013, Nederland

Ny dag, ny festival, og i bunn og grunn den første festivalen på turen som i det hale tatt kunne minne om nettopp en festival. Femårsjubileet til klubben 013 skulle feires med stor fest, og attpå til på en søndag. Først dagen etterpå, da naturlig nok mandag, forstår vi hvorfor det er så opplagt å ha en diger fest på en søndag; 90% av alle butikker er stengt på mandager i Nederland, og de som ikke er det, åpner ikke før klokka to. Dette klaffa bra med vår første fridag på turen, så fest på søndag funka like bra som hvilkensomhelst annen dag for oss. Og fest ble det omsider. El Caco var ikke alene om å representere Norge på festivalen; ingen ringere enn showmann og gitarvirtuos Bjørn Berge opptrådte også, til stor glede for det nederlandske publikummet. Dette skulle vise seg å være det eneste musikalske innslaget jeg skulle få med meg denne kvelden, i og med at merch-standen var lokalisert i en annen del av bygget enn scenen El Caco skulle herje på. Og Berge leverte varene han, men med en så uvanlig breial selvtillit at jeg simpelthen måtte gå før det ble for pinlig å være tilstede i lokalet.

Venuen var utrolig fet; tre scener i forskjellig størrelse, hvor El Caco skulle spille på den minste, noe som dessverre gjorde at ikke alle som ville slapp inn på konserten. Likevel, det er unektelig bedre å ha et stappfullt lokale enn et halvtomt et, så fikk heller noen stå utenfor å lure på hva de gikk glipp av. Jeg hadde noen ulidelige timer i bua mi, lettere bortgjemt, men i og med at alle band skulle dele merch-stand hadde jeg i det minste selskap av andre merch-mennesker av diverse nasjonaliteter. Til tross for et stappfullt lokale, det var forhåndssolgt over 1100 billetter, gikk merchandisesalget tregt for alle band, med unntak av belgiske Das Pop, som tross alt hadde fylt den største salen i bygget med overivrige tenåringer som nå sto i kø og lagde kaos ved merch-bua, nok kaos til at jeg ikke turte gå på et svært så etterlengtet toalettbesøk i frykt for at alt El Caco-stæsjet skulle være ribba når jeg kom tilbake.

Mens jeg sto nede og led meg igjennom utallige diskusjoner med folk som gjerne enten ville veksle penger til ølpolett-automaten hos meg, eller spørre om jeg hadde Bjørn Berge-merch (Berge uttales "Bææsj" i Nederland, knegg) utspilte det seg smertefull dramatikk under nedriggingen i etasjen over. Anders, eller rettere sagt stortåa hans, ble utsatt for et bakholdsangrep av sitt eget gitarkabinett, og da selvfølgelig det tyngste av de to han hadde med seg på turen, med nedsatt gangevne, klumpfot-tendenser og blå tånegl som resultat. Alt ordner seg med iskaldt vann og øl, eller ”beddøvæls”, som det etter hvert ble hetende på lett trønderdialekt i vår lille gjeng. Anders tok smertene med knusende ro, jeg har aldri sett en mer munter og avslappa fyr med hva som da for alt vi visste kunne være ei knekt tå. Vi ble pælma ut av backstagen i ett-tida, etter å tømt kjøleskapets flytende innhold (nei, ikke beholderen med freongass, men ølen) på rekordtid, og spaserte/haltet videre på vei til nachspiel kun for spesielt inviterte, inkludert oss. I anledning femårsjubileet ble vi overøst med champagne, eller snarere hvitvin med sprudletilsetning, noe som for så vidt passet vårt allerede, eh, sprudlende humør utmerket. Magen protesterte derimot vilt over at nyttårsfeiringen kom halvannen måned for tidlig i år, og vi hadde ikke tømt det første glasset før neste kom, supplert med en dobbel dose Gin & Tonic. Dette får oss alle til å ane uråd om hvilke konsekvenser dette ville ha for kveldens videre forløp. Øyvind begynte nå å bli såpass fornøyd med serveringen at han ikke så annen mulighet enn å tømme dette utover et allerede sørpepreget gulv, til ville protester fra andre tørste struper.

Etter en times tid på nachspiel er det bare å innse at kvelden er omme, og arrangøren som tydlig ser hvor dette bærer bestiller velvillig taxi til oss, og i tillegg ikke bare sender med oss en advarslel om hvor dyrt det er å spy i drosjebiler i Nederland, men også en søppelpose, type stor, for å forhindre akkurat en slik situasjon. Kenneth finner ut at posen er akkurat stor nok til han, og tilbringer hele kjøreturen inni den. God natt.

Dag 6 - Fri

Vår første fridag begynte seint, vi ble oppringt på hotellrommet og bedt om å sjekke ut, noe sånt som to timer etter at vi skulle vært ute. Vi dro til sentrum og henta bilen på 013, og fikk oss en helt sinnsykt diger og god frokost på den eneste åpne cafeen i området. Minst en halv gris hadde blitt til bacon, supplert med fire, etter størrelsen å dømme trolig genmanipulerte egg. Skal være bra for sædkvaliten har jeg hørt. Anders klarte å utsette legebesøk med tåa så lenge han hadde ”beddøvæls”, så vi satte kursen mot Frankfurt hvor hotell og litt etterlengtet rekreasjon på den lange veien til Wien ventet.

Dag 7 – Fridag i Frankfurt – on the road til Wien

Sjabby i formen i dag; turnéhosten begynner å gjøre seg gjeldende, mens matlysten uteblir.
Anders og Thomas reiser på sykehuset for å få kartlagt omfanget av vond-tå-situasjonen, mens Kenneth, Øyvind og denna karen gikk for å bruke mer gryn enn strengt nødvendig i en lokal spillehall. Pasienten kom tilbake uten sko, men med beskjed om at tåa bare var kraftig forslått og kom til å bli bedre i løpet av et par dager. Vi hadde sett for oss amputasjon fra kneet og opp og var selvsagt veldig lettet.

I bilen, retning Wien. Fortsatt langt igjen. Den tyske promotøren, fra nå av omtalt som ”Scheisse”, og som spesielt ble bedt om å unngå lange bilturer mellom hver gig har gjort det stikk motsatte. Vi vurderer å slepe han etter bilen strekningen Wien-Dresden-Milano, men finner ut at det er en for mild straff og at vi helst bare vil slippe å se han i det hele tatt. Heldigvis har vi endelig fått strøm på Laptop’en, noe som gjør at vi kan korte ned tida med litt filmtitting.


Torgeir Kjeldaas





submit to reddit







Siste saker

Fremmed Rase: «Det e’ så varmt inn hær!»

Løkki: Hva norsk musikk trenger akkurat nå.

Christer Torjussen: Norges svar på Louis CK

Wallmans Oslo: Rockin'

Kris Kristofferson: "More country for old men"

Singin’ in the Rain: Vanntett underholdning!