Puls 15.12.03


El Caco

Tips noen om denne saken


Les også

El Caco: Tøft og tungt (01.11.09)

El Caco + Microsoft = sant (16.10.09)

El Caco: Heat (22.02.09)

El Caco trenger ny trommeslager (11.09.07)

El Caco på turné: Rapport fra en førstereisegutt (Del 2) (15.12.03)

El Caco på turné: Rapport fra en førstereisegutt (Del 3) (15.12.03)

El Caco på turné: Rapport fra en førstereisegutt (Del 4) (15.12.03)

Følg El Cacos Europa-turné på Puls (11.11.03)

`Rock Battle, vol.I` - El Caco vs. Stonegard (09.09.03)

Øya'03, fredag - Sol, sommer & suksess. (12.08.03)

El Caco for Europa (29.05.03)

El Caco: Solid Rest (11.05.03)

El Caco: Viva (18.03.01)

Dan Eggen starter plateselskap (16.03.01)

El Caco signer med Music For Nations (15.03.01)



Kalender



El Caco på turné: Rapport fra en førstereisegutt (Del 1)

Sent men godt: Vi lovte rapport fra El Cacos Europaturné, og her er omsider første del. Planen var riktignok å legge ut rapporter underveis, men både dataproblemer, mennesklig svikt og det faktum at et døgn bare har 24 timer å by på gjorde dette ikke bare vanskelig, men også på nippet til umulig. Jeg påtar meg all skyld.

En dyptbrummende Dodge Van smekkfull av utstyr plukker meg opp på 1405 Langhus en sen tirsdagskveld i november. Det er bra jeg ikke tar mye plass, ikke stort mer enn meg selv faktisk. I førersetet: Anders Gjesti, stødig gitarist og minst like stødig sjåfør på første etappe. Kartleser er Thomas Fredriksen, etter sigende også en stødig gitarist, men i El Caco slår han på trommer. Og det gjør han hardt. I baksetet, loungen om du vil, finner vi Øyvind Osa, og som bassist/vokalist må han finne seg i å bli kalt frontfigur i trioen som tilsammen utgjør El Caco. Den vaskekte Mossepønkern Kenneth finner vi også her, som skal vise seg som ikke bare en utsøkt lydmann og sjauer, men også som innehaver et av det mest fascinerende par sko som noen gang har gått på denne jord. Og nå befinner altså jeg meg her også, i det skeive setet, det mest ukofmortable sies det, straffen for å bli plukka opp sist, jeg, skribent, førstereisegutt og ”merch guy”, han som skal selge t-skjorter, skiver og andre effekter. Min første turné er i gang, og beinet mitt sover allerede.

Dag 1 – Kühlhaus, Flensburg, Tyskland.

Etter en lang natt gjennom Sverige og Danmark viser Tyskland seg fra en merkelig idyllisk side på vei til Flensburg. Hvor er fabrikkpipene, kjernekraftverkene, de genmanipulerte kuene, eksosen, og ikke minst Autobahn? Landlige omgivelser, gressende kyr som ser nesten helt normale ut, og en smal riksvei er det som møter oss. Nesten litt skuffende vakkert. Ingen opprivende hendelser så langt, bortsett fra synet av ei dau måke i veibanen. Etter ti timer i kjerra venter hotellseng i Flensburg, noe vi og våre stive rygger hilser hjertelig velkommen. Klokka ti på formiddagen ankommer vi Flensburg, og det viser seg at en særs lite gjestfri resepsjonist med tydelige aner til en ikke helt ukjent tysk diktator fra 1940-tallet, nekter å la oss sjekke inn før klokka fem til tross for at hotellet ikke ser ut til å være rent ned av gjester. Topp stemning. Etter å ha parkert vanen i et p-hus med nesten nok takhøyde, oppdager vi at vi ikke helt er i Tyskland. For å gi oss en myk overgang er alt merket på både tysk og dansk; ”Først betale, så til bilen”, lyder skiltingen, etterfulgt av noe på tysk som vi antar betyr det samme, og ved frokostbordet på en lokal café blir vi tildelt menyer på dansk. Etter å snubla rundt som zombier mesteparten av dagen, kommer vi oss til slutt opp på klubben Kühlhaus, et nedlagt lagerbygg ved en tilsynelatende like nedlagt jernbanelinje, med skateboardpark på utsida og lokale pønkere inni. Etter å ha kommunisert med betjeningen på engelsk hele kvelden viser det seg at også de snakker dansk.

Showet så ut til å bli en aldri så liten nedtur, med kun fem publikummere sittende i baren en snau halvtime før konsertstart. Visstnok skulle en lokal helt underholde et annet sted i byen, et fenomen som har for så vidt har fulgt oss på flere jobber siden. Men i så å si samme sekund som bandet går på scenen, fylles lokalet opp av feststemte Flensburgere. Jeg får stabla opp en liten salgsstand, og debuten som ”the merch guy”, han som alle vil snakke med fordi han kjenner bandet, er et faktum. Brisne tyskere er langt hyggeligere enn først fryktet. En ting er sikkert; skal du på Tysklandsturné, sørg for å trykke opp t-skjorter med flest mulig hodeskaller på. Det selger som pølser og is på 17. mai.

Stemningen har snudd seg fra litt molefonken til staselig, med headbanging på første rad så flass og dreads står til alle kanter, og bandet går på to ganger for ekstranummer. Første show på El Cacos tredje Europaturné i år blir en aldri så liten suksess selv om det så stygt ut en stund, og det hele feires med nok lokal pilsner til at kjøreturen til Hamburg neste dag blir en liten lidelse til tross for at den kun er to timer lang. Øvelse gjør mester.

Dag 2 – Marx, Hamburg, Tyskland.

I Hamburg blir det heftig kartlesning og konversering med taxisjåfører før vi endelig finner Markthalle. Markthalle er lagt opp litt på samme måte som gode gamle Rockefeller, og El Caco skal spille på Marx, noe som kan tilsvare et lite John Dee.

En eller annen har glemt å booke hotell for oss i Hamburg. Det synes vi er dumt. Vi får nok netter i bilen som det er, og vi vil nødig pådra oss prolaps, kink og isjas etter bare to dager på tur. Øyvind klarer etter hvert å fikse godpris på innkvartering ikke langt unna, og jeg får det ærefulle oppdraget med å hente nøkler. Utstyrt med kart, men dessverre ikke kompass, legger jeg ut på ferden med god selvtillit i sekken. Etter å ha gått i ring minst to og en halv gang, begynner jeg å dra kjensel på omgivelsene og klarer å vende nesa i riktig retning. Det blir mer og mer neonlys etter hvert som jeg nærmer meg hotellet, og tilbudene strømmer på fra lettkledde personligheter av begge kjønn, noe jeg takker mer eller mindre høflig nei til, og til slutt ser meg nødt til å overse helt. Når jeg endelig finner fram til hotellet, et riktig så trivelig et faktisk, forholdene tatt i betraktning, sitter Peter Sellers’ ukjente tysk-spanske fetter i resepsjonen.

- Ah! Markthalle, ja? Yes, we have a reservation…El Gago?
- That’s right
- Welcome Mr. El Gago! May I see some ID?
- Here you are
- There must be a misunderstanding…You’re not Mr. El Gago?
- No I’m here on behalf of El Caco…They are a band, you know, playing music?
- Müsic? Yes I see…El Gago is an instrument!

Jeg begynner å lure på om vi har fått rom på ”Fawlty Towers”, men det hele ordner seg med penn og papir, tegnspråk og lett forhandling. Jeg slippper ikke unna før jeg har gjennomgått kurs og eksamen i åpning av dør etter stengetid (”You go outside and enter code for door, I sit inside reception and pretend I’m not here”). Bestått.

Turen tilbake til Markthalle tar fem minutter, til tross for at jeg brukte en god halvtime bort til hotellet.

Når jeg kommer tilbake på klubben har El Caco vært i bilen og hørt på nye skiver sammen med Metal Hammer, turnésponsor og metall-blekke, hvor oppgaven bestod i å kjenne igjen flere enn det forrige bandet bladet utfordret til samme oppgave; selveste Sepultura. Til slutt sto det Norge – Brasil 1-0. Et sjeldent resultat. Respect.

Supportbandet ga begrepet ”begredelig” en helt ny mening, og etter en halvtime med gnål var det godt å kunne lene seg tilbake og nyte synet av El Caco som regelrett blåste den tysk-amerikanske supporten av scenen med ”Monster”, ”The Small Hours”, ”Spacestation”, for å nevne noen, hvor heller ikke coveren ”Ace Of Spades” må gå i glemmeboka, et ekstranummer de har fortsatt å spille etter suksessen på ”Rock Battle”. Men så langt ut i settet hadde supportbandet for lengst lusket slukøret ut av lokalet…

Det er mye rart i verden, og Hamburg er intet unntak. Snarere tvert i mot. Vi møter to lokale El Caco-fans, fans de kanskje ikke hadde hatt uten fotballklubben Stabæk. Det er akkurat så utrolig som det høres ut; her har vi to tyskere som har lagt Stabæk Fotball for elsk etter å ha sett de sparke lærkula mot FC St. Pauli, reiser til Norge på kamp en rekke ganger…og har lært seg norsk. Ett eller annet sted på veien oppdager de El Caco, (kanskje i bandets hjemby Lillestrøm, tyskerne har selvsagt sett Stabæk i aksjon på Åråsen) og i Hamburg konverserer de flittig med bandet på nesten flytende Østlandsdialekt, kun med små innslag av gebrokk.

Vi møter også den særs usympatiske ”Die Kassierer”, som tydeligvis er hovedattraksjonen på huset, og som spiller det vi blir fortalt er ”litt morsom pønkrock med tekster om drikking og puling og sånt”, og som trekker lassevis av nystrigla fashionpønkere til konserten. Die Kassierer har tydeligvis drukket sin egen backstage tom for øl, og ser det som den største selvfølgelighet at vi gir fra oss vår: ”Don’t you know ho I am? I’m ze star of ze hause tonight”, etterfulgt av en rekke unevnelige og uoversettelige tyske gloser når det går opp for han at vi nekter å utlevere vår leskedrikke.

Kvelden videre forløper videre uten dramatikk, og etter et kort nachspiel er alle i koma på ”Fawlty Towers”.

Dag 3 – Nepomuk Festival, Altenkunstadt, Tyskland.

En helvetes lang kjøretur var i sikte, og vi kunne allerede ved avreise Hamburg fastslå at vi ikke kom til å rekke Get In-tida. Kvaliteten på humoren i bilen forfalt proposjonelt med antall kjørte mil, og etterhvert blir, naturlig nok, reklameplakater med påskrifter som ”Ferieren im Knüllwald” og skiltinger til steder som for eksempel, nei, ikke for eksempel, ikke minst, Pulheim, ustyrtlig komisk. For å få tida til å gå handler jeg inn en kortstokk med traktorkort, sånne man spilte som barn hvor det var om å gjøre å ha kortet med den største og beste traktoren på, men vi blir aldri enige om spillereglene (de sto skrevet på tysk og var dermed ubrukelige), og helt til vi oppdaget at kortene var av merket ”Top Ass” så det ut til at mine to Euro var helt bortkastet. En ny kortstokk ble innkjøpt, denne av det helt vanlige slaget med sparess og rutere og sånn, men av en eller annen grunn ser det ut til at tyskere ikke er så flinke med tall, og stokken inneholder kun 32 kort og produserte dermed enda mer frustrasjon og langt mindre moro enn traktorkortene.

Hvert eneste sekund med kjedsomhet og frustrasjoner på den lange bilturen skulle likevel vise seg å være verdt det. Nepomuk, et middels stort bar/musikk-lokale fylte seg fort opp til randen og litt til av i overkant av 500 feststemte (les: berusede) tyskere. Festivalen arrangeres av samme folk som står bak Rock Im Wald hvor El Caco var på besøk i sommer, noe som gjorde at opptil flere trofaste Caco-fans var å finne i mengden, og trakk opp stemningen ytterligere.
Selv hadde jeg utsøkt plassering for merch-standen; inntil baren med ubegrenset tilgang til fluidium og god utsikt til scenen. Det kunne vært verre. Etter at et lokalt pønkeband (med bl.a en temmelig tam coverversjon av Turbonegers ”Denim Demon”) og et småpopulært, fett nok psychobilly/rock’n’roll-orkester hvis navn nå for lengst har gått i glemmeboka, hadde gjort tyskerne møre, kom El Caco som en bulldoser og viste hvem som virkelig var kveldens trekkplaster. Uvanlig, men ikke uventet god stemning under hele settet gjorde dette til den beste gigen så langt.

Mot slutten av kvelden holdt jeg på å havne i håndgemeng med en lite opplyst vesen som gjerne ville ha Cd’en med den siste låta i settet, ”den operalåta” som han kalte den. Ikke skjønte jeg hva han mente, så etter først å ha latt han låne sisteskiva ”Solid Rest” med i baren for å høre om han fant det han letter etter, kom han tilbake og kjøpte ”Viva”, som da etter alle odds skulle inneholde den låta han ville ha, i og med at de bare har gitt ut de to skivene. Ti minutter senere kommer han lettere opprørt tilbake og forlanger ”ze money back, unless you want to go outside and get a black eye?”. Ingen av delene var noe alternativ for min del, og etter intens forhandling, lett munnhuggeri og andre uvesentligheter, får han tilbake 1/3 av beløpet, jeg får tilbake skiva, og slipper unna blåveisen. Det viser seg til slutt at stakkaren var ute etter El Cacos faste outrolåt, klassikeren ”Mon Dieu” av og med Edit Piaf. Kunne han ikke bare sagt det da? Litt ubehagelig, men mest komisk.

Kvelden avsluttes med lokal øl, fyldig og fin i smaken, og fotballspill hvor Thomas og Anders satte standarden for hvordan nivået bør være i eliteserien, mens Øyvind og undertegnede befant oss på et stadie rundt 4. divisjons bedriftsfotball. Jeg skulle så gjerne ha skyldt på ølen, men manglende ferdigheter kan ha spilt en avgjørende rolle her.


Torgeir Kjeldaas





submit to reddit







Siste saker

Fremmed Rase: «Det e’ så varmt inn hær!»

Løkki: Hva norsk musikk trenger akkurat nå.

Christer Torjussen: Norges svar på Louis CK

Wallmans Oslo: Rockin'

Kris Kristofferson: "More country for old men"

Singin’ in the Rain: Vanntett underholdning!